I Universitas onsdag 3. mars på side 4 leser jeg om studenter ved BI som fortviler over uleselige eksamensoppgaver og respons­en de fikk etter at de klaget. Som student ved BI gjør det meg opprørt og rasende. Hvordan kan BI opptre arrogant og spydig ovenfor studenter som klager? BI burde være glad de i det hele tatt har engasjerte studenter som bryr som om kvaliteten på studiene. BIs arrogante holdning er til å bli kvalm av. Som masterstudent betaler jeg 71 000,- kr i året, og forventer kvalitet deretter. Dette burde være innlysende for enhver student og for administrasjonen ved BI. Allerede ved starten av studiet merket jeg at den oppmerksomheten jeg hadde fått ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap, hvor jeg tok min bachelor, og som jeg i det minste ventet å få hos BI, ikke var tilstede. På BI merker du at fokuset ligger på skolens fortjeneste. Skolen er for lengst overfylt, kantinen er en skandale og en hån mot studentenes helse og velferd, masterstudentene har ikke rett på egen lesesalsplass og de innfører obligatoriske fag som CSR som kunne vært interessant, men som er lappet sammen i hui og hast etter finanskrisen for å forsvare at BI-studentene fokuserer på etikk. Dette er bare for å nevne noe. Og med all respekt, jeg er dritlei av å se Tom Colbjørnsen i Dagens Næringsliv mens student­ene ikke klarer å få kontakt med eksamenskontoret for å klage på en irriterende eksamensoppgave. Hvor er studentopprøret? Jeg leser om Hanne Nabinthu Herland på nest siste side i samme utgave av Universitas og merker jeg blir inspirert. Herland er blitt sterkt kritisert for mye, men hun er i alle fall engasjert. På Handelshøyskolen BI burde det vært et rasende studentopprør for lenge siden. Hva skjer? Ingenting. Vi som studenter ved BI burde skamme oss over vår feighet og mangel på engasjement. Et universitet eller en handelshøyskole er ingenting uten engasjerte studenter.