2010-03-03

Noe av bakgrunnen for at minister for forskning og høyere utdanning Tora Aasland nedsatte det såkalte Handlingsromutvalget, bunnet ifølge Aasland i et ønske om å finne en felles virkelighetsforståelse. Etter å ha lest rapporten og reflektert over etterspillet fra Aasland, er jeg usikker på om virkeligheten har blitt så mye likere for de to tilsynelatende forskjellige univers: universitet og departement. For bak de fagre ord om rapportens kvalitet ligger ofte et stikk til sektoren:

Aasland tilkjennegir at rapport­en er et godt grunnlag, og dette skal de absolutt jobbe videre med, men hun savner at universitets- og høyskolesektoren går mer i seg selv. Hun synes i tillegg rapporten fokuserer alt for mye på hva departement og politiske myndigheter gjør galt, men for lite på sektor­en. Når hun i tillegg anerkjenner hovedbudskapet i rapporten, at universitetene er så presset økonomisk og i form av statlig pålagte oppgaver og øremerkinger ikke har særlig handlingsrom igjen til strategisk frihet for ledelsen, høres det ut for meg som en innebygget selvmotsigelse som fører med seg flere spørsmål. Hvordan kan universitetene stå til ansvar uten frihet? Hvorfor skal rapporten stille krav til den handlingslammede part? Bildet er selvfølgelig ikke så enkelt, men det er klart hvem av de to som har frihet til å skape det nødvendige rom, og ansvaret for den fastlåste situasjonen ligger helt klart hos bevilgende myndigheter. Det er dermed ikke så merkelig at disse mottar brorparten av anbefalningene fra utvalget.

Det andre eksempelet, som er enda mer besnærende, er den seirende holdningen til det faktum at sektoren har mottatt realvekst i offentlige bevilgninger de senere år. Etter en meningsløs debatt om hvem som hadde rett, universitet eller departement, i høst i hvorvidt Statsbudsjettet for 2010 var å betrakte som en satsning på høyere utdanning (regjeringen) eller en katastrofe (sektoren), hadde jeg håpet at Handlingsromutvalgets rapport bidro til å nyansere denne debatten. Der tok jeg tydeligvis feil: «Det viktige nå er at rapporten viser at det har vært en vekst,» sier Aasland, og legger til «det er jo riktignok vel så viktig å se på komponeringen av denne.» Komponeringen? I denne veksten skjuler det seg så mye halvfinansierte øremerkede midler hvor institusjonene har måttet grave i egen lomme, så mye krav om rapportering og søknadsskriving at eksempelvis Universitetet i Oslo (UiO) har måttet kutte 120 vitenskapelig ansatte bare i 2009 og ansette 50 administrative for å gå i balanse. Budsjettet er å oppfatte som et direkte innhugg i sektorens handlingsrom og økonomi.

Pedagogisk fremstilt: Per får 100 kr til å handle for av mor, 20 kr mer enn forrige uke. Men siden mor har lyst til å sikre at Per får de beste varene, stiller hun et krav med lommepengeøkningen: Per må undersøke i minst tre butikker og sammenlikne priser før han kjøper. Dette krever 35 kr i bussutgifter for Per, men han har intet annet valg enn å ta imot midler og krav, mor forvalter pengesekken. Men Per kommer hjem med mindre varer enn forrige uke. I tillegg er han sur og sliten etter alt merarbeidet. Da mor ser Pers sure mine og den slunkne handlekurven, blir hun sint og skjønner ikke hvorfor Per har fått mindre varer og er så sur, han har jo fått mer penger av henne! Da svarer Per mor at jo, han har riktignok fått mer penger, men etter alle bussutgiftene satt han kun igjen med 65 kr til å kjøpe varer for, 15 kr mindre enn forrige uke og brukte to timer i stedet for tre kvarter.

Ingen tvil om at departement og regjering har gode intensjoner for forskning og høyere utdanning. Men dessverre er det slik at gode intensjoner ikke alltid fører til gode resultater. Dette bør være en av hovedkonklusjonene etter virkelighetsbeskrivelsen fra Handlingsromutvalget. En felles virkelighetsforståelse er kanskje ikke heller rett rundt hjørnet i denne omgang.?

Mari Mamre, studentrepresentant i Universitetsstyret ved Universitetet i Oslo.