Feilaktig om Musikkhøgskolen
- Sakens framstilling er gitt feil dimensjoner.
I forrige ukes Universitas mener Magnus Mulligan at den økonomiske situasjonen ved Musikkhøgskolen (NMH) skyldes det han kaller «professorsyken». Hans forslag er å redusere antallet professorer og «godt lønnede stipendiater». I tillegg til at disse tiltakene vil bidra til å «berge økonomien…», hevder han at høgskolen dermed «kan gjenvinne sine kjerneverdier: Topp undervisnings- og studietilbud kombinert med forskning på høyt nivå».
NMH har hatt et overforbruk på 2009-budsjettet, i likhet med mange andre høyere utdanningsinstitusjoner. Det er flere grunner til at institusjonene sliter med å få budsjettene i balanse, blant annet manglende lønnskompensasjon. I denne sammenhengen utgjør NMHs overforbruk en liten andel, og i forhold til det totale budsjettet ved høgskolen er overforbruket i underkant av to prosent. Sakens framstilling er derfor gitt feil dimensjoner. Av den grunn vil vi ikke kommentere budsjettsituasjonen ytterligere.
Påstandene om hvordan NMH deler ut professortitler «som sukkertøy» er helt feilaktig. I tillegg er det på kanten av injurierende når enkeltpersoner han mener ikke har kompetanse henges ut. Vi vil her informere om følgende forhold:
I henhold til Universitets- og høgskoleloven er tilsetting på basis av vitenskapelig og kunstnerisk kompetanse sidestilt. Det betyr at utøvere (eks. musikere) og teoretikere (eks. musikkhistorikere) kan tilsettes som vitenskapelige personale, men på grunnlag av forskjellig kompetanse og type dokumentasjon. En tilsetting som professor i utøvende musikk, skjer på bakgrunn av dokumenterte kunstneriske kvalifikasjoner, til forskjell fra en teoretiker som dokumenterer kompetanse i form av vitenskapelig produksjon.
Det er videre de samme krav til prosedyre for tilsetting i alle statlige høyere utdanningsinstitusjoner: Stillingene skal utlyses i henhold til nærmere spesifiserte krav, det skal foretas en vurdering av en faglig bedømmelseskomité, og det skal skrives en innstilling som legges til grunn for endelig ansettelse. Når Mulligan i kronikken sier at det er tilsatt professorer uten doktorgrad og uten at det er skrevet en vitenskapelig artikkel, beror dette derfor på manglende viten. En professor i utøvende musikk tilsettes som professor ut fra dokumenterte kunstneriske kvalifikasjoner – ikke ut fra vitenskapelig publisering.
NMH har en høy andel førsteamanuenser og professorer. Alle som er tilsatt som førsteamanuensis, kan søke om personlig opprykk til professor etter en nasjonal ordning. Også her er kompetansekrav og krav til prosedyre for bedømmelse fastlagt i felles reglement for hele sektoren. At mange ansatte ved NMH har oppnådd professorkompetanse ser vi som uttrykk for at skolen har mange høyt kompetente medarbeidere.
Innlegget er forkortet, red. anm.
3 kommentarer
SNOBBEKULTUR på Norges Musikkhøgskole?
Av Henning Høholt, redaktør i Kulturkompasset A/S, www.kulturkompasset.com
Den interessante debatten som pågår om Norges Musikkhøgskole i Universitas og som er satt i gang av Mastergradstudenten Magnus Mulligan er tankevekkende, og har heldigvis også satt gemyttene i kok på mange forskjellige nivå. Det er modig at Magnus Mulligan har turet å ”ta tyren ved hornene” og formulere det som mange tenker om Norges Musikkhøgskole. For meg, som utenforstående, vil jeg beskrive det som jeg, sett utefra, opplever som en Snobbekultur ved Norges Musikkhøgskole. Det virker som om at bare man er en dyktig musiker, som har klart å få markert seg i media, og man deretter får et oppdrag med å undervise ved Norges Musikkhøgskole, så skal man på død og liv bli professor, det er ikke ”fint” nok bare å være førsteamanuensis, lektor eller timelærer. Rundt omkring i verden finnes det, heldigvis, svært mange fremragende pedagoger og musikere, som gjør en første klasses jobb uten absolutt å måtte ha en professor tittel. I min tid som musikksjef for Aalborg Symfoniorkester underviste mange av våre fremste solospillere de mange dyktige studenter ved Nordjyllands Musikkhøgskole i Aalborg. De trengte ikke å kunne kalde seg for professorer alle sammen, for alle viste at det var de fremste musikere og pedagoger som underviste der. Det samme er tilfellet for Norges Musikkhøgskole. Ved å blåse opp professor antallet ved Norges Musikkhøgskole, har man dessverre påført seg selv en verkebyll, som man nå må slite med i noen årtier. Styret burde ha sett dette for lenge siden, og ropt varsko. Dessverre er den generelle kulturen blitt slik at mange ikke ”tør ta bladet fra munnen” og si fra, dessverre fordi at man er redd for sine egne stillinger, jobber eller eventuelt kommende eksamener, eller at man skal komme til å tråkke noen nære, eller perifere venner på tærne, da tier man heller stille og lar ”bukkene ta for seg av havresekken”. – ”Det går nokk bra, vi får sikkert en ekstra bevilgning”. – Men noen kan i stedet risikere å miste jobbene sine. Jeg respekterer høyt at Magnus Mulligan har turet si fra, og håper at Musikkhøgskolens styre og Kulturdepartementet vil gjennomføre en vurdering av denne snobbekulturen på Norges Musikkhøgskole. For det er faktisk dem som er pålagt å holde budsjettet. Da hjelper det ikke noen, at ”noen” skylder på at man i lovverket har gitt anledning til opprykk o.s.v. Budsjettene er til for å holdes. Man kan ikke bare ta seg selv til rette. For dette vil gå ut over undervisningen, og det er for å få frem best mulig kvalifiserte musikere at Norges Musikkhøgskole er etablert. Ikke for å sy puter, sikkerhetsnett eller fallskjermer under armene på professorer, administrasjon og ledelse.
Jeg tillater meg å sitere fra Magnus Mulligan´s innledende uttspill:
”Årsakene til de økonomiske vanskelighetene er mange, men Norges musikkhøgskole er en av flere skoler som lider av professorsyken. Sykdommen oppstår ved at en skole vil tilknytte seg et stort navn og tilbyr personen automatisk en professorstilling, uten at personen i realiteten har professorkompetanse. Det trenger ikke engang å bli utlyst en stilling før det plutselig blomstrer opp en ny professor. Et eksempel er fra april 2007 hvor det mirakuløst dukket opp flere nye professorer i gangene på NMH, henholdsvis Leif Ove Andsnes og Ole Edvard Antonsen, i tillegg til at Tor Espen Aspaas fikk opprykk. Ingen av de overnevnte har doktorgrad eller skrevet en eneste vitenskaplig artikkel. Professor Ole Edvard Antonsen er kanskje den med lavest akademiske kvalifikasjoner med det som i dag tilsvarer et kandidatstudium. Professortittelen, av latin «profiteri», er den høyeste tittelen en person som forsker og underviser kan oppnå, og bør ikke deles ut som sukkertøy eller godteri, som NMH tydeligvis har gjort litt for lenge.
Symptomene på sykdommen er tydelige. Etter et enkelt søk på NMHs egne hjemmesider med søkeordet med instrument klaver poppet det opp ikke mindre enn ni professorer. Dette er alt for mye, og halvparten ville nesten garantert fått lavere stillinger andre steder. Ved å legge hovedtyngden av arbeidsstyrken på professornivå fremfor ulike lektorstillinger, timelærere og førsteamanuensis legger man også en ekstra murstein på den økonomiske børen, som nå er for tung å bære. Dette er nok et eksempel på at ledelse har bygget opp en usunn praksis økonomien ikke tillater”.
God musikkvinter!
Henning Høholt Telf. 0033686338339
Helt latterlig at personer uten vitenskapelig kompetanse og doktorgrad blir ansatt som "professor". Dette er feil, professor er en vitenskapelig toppstilling for en forsker som har produsert forskning tilsvarende flere doktorgrader. At man er en god praktiker er irrelevant: En lege som er erfaren kliniker og spesialist, eller en erfaren advokat, må også jobbe seg opp fra bunnen av i forskningsverdenen: Man tar først doktorgrad, så fortsetter man å publisere vitenskapelige bøker eller artikler, og når man har publisert tilsvarende flere doktorgrader oppnår man professortittel.
Hvis Norges musikkhøyskole utnevner "professorer" helt uten vitenskapelige kvalifikasjoner, kommer man ikke unna at Norges musikkhøyskole hører hjemme i samme kategori som uakkreditterte "garasjeuniversiteter"/jukseuniversiteter, hvis vitnemål er verdiløse.
Denne saken viser at "professor" ved Norges musikkhøyskole ikke er professor i den betydningen vi bruker dette på norsk språk, ved norske universiteter etc. En konsekvens av dette er at "professor" ved Norges musikkhøyskole ikke er en stilling på samme nivå som professor ved Universitetet i Oslo. Ut fra det som kommer frem i innlegget over tilsvarer "professor" ved Norges musikkhøyskole snarere i beste fall amanuensis ved Universitetet i Oslo.
Ingeborg Harsten skriver:
I tillegg er det på kanten av injurierende når enkeltpersoner han mener ikke har kompetanse henges ut
Dette vitner om manglende forståelse for hvordan ting fungerer i den akademiske verden. Det er helt normalt og berettiget å drive faglig kritikk, herunder å kritisere personers kompetanse i den akademiske verden. Men så er Norges musikkhøyskole jo ikke en akademisk institusjon – men da må man lure på hvorfor de forsyner sine lærere med tittelen "professor".
