I forrige nummer av Universitas insinuerer Arnved Nedkvitne at min kommentar om historiefagets identitetskrise, «Forvitringer», er et slags plagiat fra et intervju jeg skal ha hatt med ham en tid tilbake.

La meg gjøre to ting klart. For det første var ikke mitt møte med Nedkvite et intervju, men en bakgrunnssamtale der jeg ville bryne mine egne synspunkter mot Nedkvitnes. Slik ville jeg hindre at jeg skrev en kommentar uten å sikre at jeg hadde mine egne argumenter på stell. Jeg bedyret Nedkvitne om at hvis jeg ville sitere ham på noe av det som ble sagt under samtalen, skulle jeg på forhånd gi ham en utfyllende sitatsjekk. Men jeg presiserte at jeg mest sannsynlig ville skrive saken i kommentarform.

For det andre: det som Nedkvitne i det hele tatt fortalte meg om middelalderhistoriens status og historiefagets forhold til samfunnsvitenskapen, som jeg behandler i kommentaren, er svært utbredte tanker som er velkjente for alle med en viss interesse for faget. Å hevde at jeg, som selv er masterstudent i historie, har «stjålet» disse tankene fra Nedkvitne, blir ikke annet enn komisk. De tilhører den helt elementære historiografien. Historiestudenter blir kjent med dette på sine første semestre. Det blir pinlig av en tidligere professor å hevde noe annet.

Til slutt vil jeg applaudere Nedkvitne for at han i sitt innlegg for første gang forsøker å diskutere fag, ikke personalsaken hans. Forholdet mellom oppdragsforskningen og grunnforskningen er en viktig debatt, som med fordel kan tas utenfor instituttets e-postkontoer.