Om ansvar
Jeg skal ikke skrive om «Nedkvitne-saken», men om behandlinga av mine forhenværende studenter etter at jeg ble avsatt.
Seks masterstudenter har meldt seg opp til eksamen og er i innspurten. I alt veileder jeg elleve masterstudenter og en doktorstudent, dessuten åtte i bachelor-oppgaver. Universitetsdirektør Bjørneboes representanter, advokat Husby og personalsjef Sandberg, ble i et møte spurt hva som ville skje med disse. Svaret var kort: «Det tar vi oss av». Men er det så enkelt? Masterstudentene er i innspurten og skal forsøke å lage en helhet på sine 100-150 siders oppgaver. Disse er utarbeidet i samarbeid med meg, jeg har derfor innsikt i hvordan det i situasjonen er mulig å få hevet oppgaven slik at studentene oppnår et best mulig resultat. Blant dem er alenemødre i full jobb og andre i en så marginal stilling på ulike måter at vi er bekymret for hvordan dette nå skal gå. Jeg fikk telefon fra en bekymret far fra et av våre naboland og som var urolig for hvordan det nå skulle gå med hans avkom. Han var selv professor og noe slikt som dette hadde han aldri hørt om. Dyktige studenter jeg har veiledet og som ønsker å søke stipend, tvinges til Bergen.
Bare timer etter vedtaket i universitetsstyret, telefonerte instituttstyrer og fortalte at hun nettopp hadde vært i møte med dekan Syvertsen, Bjørneboe og rektor Ellingsrud. Jeg måtte rydde kontoret inne to uker, fikk ikke lov til å ha faglig kontakt med studentene, og Det humanistiske fakultet arbeidet med å finne nye veiledere. For byråkratene er det tydeligvis slik at en historiker er en historiker og en veileder er en veileder, de forstår ikke hva forskningsbasert undervisning er. Det eneste forsvarlige i situasjonen var at mitt arbeidsforhold ble forlenget til de studentene det gjaldt hadde tatt eksamen nå i vår, men det avviste hun bestemt. Byråkratiet mangler ansvar for studentene.
Jeg har med mye gratis overtid holdt ved like et populært og etterspurt forskningsbasert undervisningstilbud i vesteuropeisk og norsk middelalderhistorie de siste årene. Det er tydeligvis bare studentene og jeg som føler ansvar for denne tradisjonen som går tilbake til universitetets første tid. Byråkrater hopper fra institusjon til institusjon og mangler ansvaret og lojaliteten som professorer har til fagmiljø, studenter og UiO. De har ikke den innsikten og ansvarsbevisstheten som trengs for å utøve den makta de nå har tiltatt seg.
6 kommentarer
"Det er bare jeg som kan gjøre en god nok jobb her på UiO. Ingen andre tenker på studentenes beste. Eller instituttets beste. For det beste er at jeg fortsetter. Det skjønner ikke byråkratene. De er udugelige."
Joda, det er trist at denne saken går ut over tredjepart. Og jeg betviler ikke at Nedkvitne er dyktig. Men jeg tror neppe det er slik at byråkratiet ondskap og manglende lojalitet til fag og studenter er det som er saken her.
Det er vel ikke slik at Professor i middelalderhistorie Arnved Nedkvitne mener han er den eneste som kan gjøre en dugelig jobb ved UIO, snarere at han forstår hvor ekstremt vanskelig det er for Master studenter å måtte forholde seg til en ny veileder like før innlevering. At UIO anser professor Nedkvitne å være så vanskelig og farlig at han ikke kan få lov å veilede sine studenter ut semesteret, men må gå "på dagen" virker meget snodig. I så måte kan man kanskje hevde at UIO ikke er spesielt interessert i at studenter som har jobbet hard og lenge skal få den oppfølgingen de har "krav" på, nemlig den veilederen som kjenner avhandlingene best.
"Hanne" nevner byråkratiets ondskap og betviler at det er det som er sakens kjerne. Å ja - Hanne, det er vel ingen som er betviler at det ikke er snakk om Ondskap i denne sammenhengen. Det er snakk om er at ledelsen ved UIO er mer interessert i å fremstå som enehåndhevere av makt og hvordan skuta skal seiles. Dette går utover Studentene til professor Nedkvitne. Jeg vil derfor tørre å påstå at veiledning av studentene er et mindre problem for ledelsen, noe man kan lese ut av det mild sagt "døde" svaret til Førland på spørsmålet om vanskeligheten med en ny veileder til master studentene. Føreland sier: Det er uheldig at studentene mister veilederen sin uansett tidspunkt, men jeg ser at dette kan oppleves problematisk. Herre min hatt Førland, du kan jo starte en skogbrann med mindre tørt svar. Det er synd UIO ikke mann nokk (eller kvinne) til å ta litt ansvar i form av å tenke på studentene først og fremst Førlands svar besvarer intet, bare at UIO har registrert saken i et arkiv. Til syvende og sist står Førland uten jobb uten studenter, og UIO hevder seg ikke akkurat på Europa toppen med tanke behandling av studenter, noe jeg synes denne saken er et godt eksempel på.
Det er så rart dette med at Nedkvitne ikke får lov til å snakke fag med sine tidligere studenter. Kan ledelsen bestemme at en mann som ikke engang jobber for dem ikke kan snakke middelalderhistorie med sine tidligere studenter. Ødelegger han noe arbeidsmiljø om han gjør det?
Går det ut over den psykososiale helsen til hans tidligere kollegaer om han veileder de han har igjen å veilede, i hvert fall de som skal levere hvert øyeblikk? Ja, for det var hans kollegers psykososiale helse man var bekymret for, var det ikke, altså skulle man kunne leve med et par veiledningsjobber for middelaldereksperten - for han er jo fortsatt ekspert, det kan han ikke få sparken fra - så lenge de leverer i mai.
"Psykososial helse" er avledningsmanøvren som blir brukt for å møte Nedkvitnes faglige kritikk av en person, til og med instituttbestyrer, som i følge Nedkvitne ikke er professorkompetent og som ikke har publisert noe av betydning på ti år, og som vel ikke har publisert annet enn drøvtygging av egen doktorgrad.
"...og som vel ikke har publisert annet enn drøvtygging av egen doktorgrad." Tja, det er historiefag det dreier seg om, hvilke andre alternativer har man egentlig? Finne opp ny historie?
Er problemene nå løst? Hvordan vil det gå videre?
Bare halvparten av statsansatte er fornøyd med nærmeste leder. Statlige ledere holder ikke mål. Allikelvel ”i praksis imidlertid den øredøvende taushet å være kanskje det mest karakteristiske når det gjelder arbeidstakeres uttalelser" Henning Jakhelln: "Ytringsfrihet i arbeidsforhold".
Frykter ansatte at ledelsen ikke takler kritikk? Sikker er det at imidlertid at det ikke vil bli bedre når ansatte ikke tørr si hva misnøyen gjelder.
Sjefer som svikter sine ansatte må ta skylden for høyt sykefravær i egne rekker- Ansatte som har tillit til ledelsen og vurderer kvaliteten på ledelsen som god, er mindre sykmeldte, sier Randi Wagø Aas, forskningssjef ved IRIS ved Universitetet i Stavanger til Dagbladet.
Vil ledelsen nå bruke dommen for å opprettholde den øredøvende taushet? Truer dommen ytringsfriheten?
