Henrik Placht, billedkunstner og grunnlegger av International Academy of Art Palestine, svarer på min kommentar i et leserinnlegg 4. februar. I kommentaren min hevder jeg at Plachts oppfordring om en kulturell boikott av israelske kunstnere er en «grunnløs appell». Jeg hevder også at Placht er «utsatt for en blendende massesuggesjon».

Placht kaller dette en «latterlig påstand». Ja vel. Men hvordan forklarer Placht sin oppfordring til kulturell boikott? Jo: «Jeg har blitt skutt på av israelske soldater, opplevd at mitt hotell har blitt bombet, blitt forhørt i sekstimersøkter hver gang jeg reiser til Israel, jeg har vært overvåket av Mossad og opplevd okkupasjonen på nært hold». Dette er gripende, ja.

Men jeg spør igjen: Hva har dette med israelske kunstnere å gjøre?

Placht er kanskje ikke blendet av en massesuggesjon. Om man skal tro hva han sier i deler av innlegget sitt, er han såret og dypt frustrert av hva han har sett og opplevd i Israel.

Problemet med Placht består, dessverre: Han har ennå ikke gitt en forklaring på hvilken vikning en boikott av israelske kunstnere vil ha for utviklingen av konflikten.

Til slutt gjør Placht meg fryktelig forvirret: Han hevder at israelske kunstnere selv oppfordrer til denne boikotten! Men da spiller han på lag med de israelske kunstnere. Det hele er med andre ord et regissert spill?