I artikkelen «Uenighet om lønnspotten» i forrige nummer av Universitas er det mange som sier mye rart. Men den desidert merkeligste uttalelsen kommer fra assisterende personaldirektør ved Universitetet i Oslo (UiO), Johannes Falk Paulsen:

«Stipendiater er en utdanningsstilling av relativt kort varighet, og stillingens karakter begrenser muligheten for kvalifisering til lønnsopprykk gjennom lokale forhandlinger», sier han og viser her til den omforente lokale lønnspolitikken ved UiO.

I klartekst betyr dette at oppimot halvparten av de vitenskapelig ansatte i realiteten er ekskludert fra de lokale forhandlingene. En ting er at arbeidsmiljøloven sannsynligvis forbyr denne typen diskriminering av midlertidig ansatte, men selv om en ser bort fra det så burde UiO innse at dette er en særdeles dårlig personalpolitikk. UiO er ikke tjent med at en så stor gruppe plasseres på utsiden av det lokale lønnssystemet.

Dersom det er slik at dagens kriterier for lønnsopprykk utelukker en så stor gruppe på grunn av stillingens karakter, så er dette et argument for å endre på kriteriene. Det er en selvfølge at hver gruppe skal ha kriterier som er tilpasset deres arbeidsoppgaver, og ikke bedømmes ut fra forutsetninger det ikke er meningen de skal oppfylle.