«Dette har ingenting med Tommy Olsson å gjøre - men det har noe med Lester Bangs, Richard Meltzer, Patti Smith, Stanley Crouch og Svein Egil Hatlevik å gjøre.» Dette skriver anmelderredaktør i Universitas, Filip Roshauw, i sitt tilsvar til to leserinnlegg fra henholdsvis Arne Borge og Ola Innset. I hvert sitt innlegg har Innset og Borge kritisert musikkanmeldelsene i Universitas.

Som eneste person i Norge med navnet «Svein Egil Hatlevik» oppfatter jeg at Roshauws bemerkning er presis - men ikke nødvendigvis ut i fra den begrunnelsen han selv oppgir: «erkjennelsen av at den beste musikkjournalistikken oppstår i skjæringspunktet mellom faglig innsikt og assosiasjonenes kraft.»

Først må vi ta oss bryet med å definere hva «Svein Egil Hatlevik» betyr i denne sammenhengen. Refererer dette navnet til den personen som skriver dette innlegget?

Svaret er NEI.

I denne sammenhengen må vi forholde oss til at «Svein Egil Hatlevik» refererer til en anmelderpraksis som i disse dager først og fremst utfolder seg i avisa Morgenbladets spalter.

Anmelderpraksisen «Svein Egil Hatlevik» har sin begynnelse i Universitas i september 2002. Det var da den første musikkanmeldelsen undertegnet «Svein Egil Hatlevik» sto på trykk. I de to påfølgende årene begikk «Svein Egil Hatlevik» omlag 70 musikkanmeldelser via Universitas. Noen av disse anmeldelsene var selvhevdende, andre var naive. Noen brukte referanser i utstrakt grad, andre gjorde det ikke. Noen var jævlig bra, andre var pinlig ræva.

En innsikt i hvorfor dette har med «Svein Egil Hatlevik» å gjøre fordrer også en innsikt i hva Universitas er, nemlig en studentavis. En student er en person som befinner seg midt i en dannelsesprosess - i større grad, kan en hevde, enn en ikke-student. På tilsvarende måte vil en journalist i en studentavis være en journalist som gjennomgår en mer radikal dannelsesprosess enn en journalist i en annen type avis.

«Svein Egil Hatlevik» gikk gjennom en formidabel modning fra noe veldig naivt til noe mindre naivt den tiden denne anmelderpraksisen utspant seg i Universitas. Slike dannelsesprosesser krever både støtte og motgang. Derfor har ikke bare de anmeldelsene som kommer på trykk i Universitas med «Svein Egil Hatlevik» å gjøre. Også Innset og Borges kritiske innlegg av anmeldelser som har kommet på trykk har noe med «Svein Egil Hatlevik» å gjøre.

Ikke alle anmeldelser som kommer på trykk i Universitas kan være like gode. Dette betyr ikke at anmeldere i Universitas ikke bør strebe etter å gjøre sitt beste; det betyr at umodne anmeldere oftere skriver dårligere enn mer rutinerte anmeldere. Umodne anmeldere trenger kritisk tilbakemelding, og jeg vil derfor oppfordre Innset, Borge og alle andre Universitas-lesere til å skrive flere kritiske innlegg - hver gang dere ser noe dere synes er for dårlig. Så kan heller andre redaksjonsmedlemmer i Universitas ta på seg ansvaret for å trøste og støtte usikre og umodne anmeldere som blir tatt på fersken i å ikke beherske det faget de er i ferd med å lære seg å beherske.

Vi leiker ikke butikk, gjør vi vel?