Har studentene rett til å bli hørt?
Forundringen var stor blant masterstudentene på historie, da vi 1. oktober kunne lese i Universitas at fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultet (HF) hadde vedtatt å si opp professor Arnved Nedkvitne. Hvorvidt vedtaket var rettmessig eller ei, har vi som studenter ikke noe grunnlag for å avgjøre, men prosessen som ledet fram til vedtaket er fra vårt ståsted betenkelig av flere grunner.
For det første stiller vi spørsmålstegn ved om denne saken kan behandles kun som en personalsak. Nedkvitne veileder for tiden ti masterstudenter og en doktorgradsstipendiat. Flere av disse er i sluttfasen av oppgaven sin, en tid hvor behovet for veiledning er stort. De mister med dette vedtaket sin faglige ekspert, personen de har utviklet oppgaven i samarbeid med, og må nå bruke tid på å finne seg ny veileder, noe som er lettere sagt enn gjort da det ikke er flust av middelalderhistorikere å ta av (ved siden av Nedkvitne er det én til ved instituttet). Enkelte studenter risikerer som følge av dette vedtaket ikke å få oppgaven sin ferdig i tide. Med tanke på de berørte studentene, er det vanskelig å anse dette kun som en personalsak. Vi er også redd saksbehandlingen kan skape en uheldig presedens for hvordan avskjedssaker skal behandles i fremtiden, fordi studentenes behov ikke tas med i vurderingen.
For det andre er dette et vedtak som er av stor betydning for flere historiestudenter, og av den grunn etterlyser vi større åpenhet omkring prosessen. At arbeidsmiljøet på IAKH eller HF ikke har vært optimalt, var ingen hemmelighet. Likevel, å få servert beskjeden om at en professor var blitt sagt opp gjennom et oppslag i Universitas, danner ikke grobunn for tillit mellom studenter og fakultet. Avgjørelsen kom som en overraskelse på studentene, også de studentene som ble direkte berørt av vedtaket. Selv ikke Fagutvalget ved historie var blitt informert i forkant.
Den siste betenkeligheten med avgjørelsen om oppsigelse, er måten vedtaket ble fattet på. Vi registrerer at Fakultetsstyret har myndighet til å fatte et slikt alvorlig vedtak, men som studenter som blir direkte berørt av vedtaket, krever vi å bli hørt. Da spørsmål om avskjedigelse kom opp i Fakultetsstyret, stemte de to representantene fra Det humanistiske fakultets studentutvalg (HFSU) for avgjørelsen. Grunnen til at dette er betenkelig, er at ingen av de berørte masterstudentene som veiledes av Nedkvitne, eller Fagutvalget ved historie, på noe tidspunkt i forkant av vedtaket har blitt kontaktet av disse studentrepresentantene. HFSU hevder at dette er fordi det gjelder en intern personalsak. Likevel, HFSU kan ikke skyve til side det faktum at det har godkjent et vedtak på studentenes vegne uten å vite om studentene faktisk støtter dem i denne saken.
Som historiestudenter lurer vi derfor på følgende: Har vi rett til å bli hørt når det fattes beslutninger som angår oss? Verken fakultetet eller studentrepresentantene ser ut til å mene det.
En kommentar
Er det taushet som fremmes?
Bare halvparten av statsansatte er fornøyd med nærmeste leder. Statlige ledere holder ikke mål. Allikelvel er ”i praksis imidlertid den øredøvende taushet å være kanskje det mest karakteristiske når det gjelder arbeidstakeres uttalelser" Henning Jakhelln: "Ytringsfrihet i arbeidsforhold".
Tier ansatte fordi de frykter at ledelsen ikke takler kritikk? Sikker er det at imidlertid at det ikke vil bli bedre når ansatte ikke tørr si hva misnøyen gjelder.
Sjefer som svikter sine ansatte må ta skylden for høyt sykefravær i egne rekker- Ansatte som har tillit til ledelsen og vurderer kvaliteten på ledelsen som god, er mindre sykmeldte, sier Randi Wagø Aas, forskningssjef ved IRIS ved Universitetet i Stavanger til Dagbladet.
Vil ledelsen nå bruke dommen for å opprettholde den øredøvende taushet? Truer dommen ytringsfriheten? Har ledelsen fått et nytt maktmiddel?







