I Universitas 24.9.08 kritiserer masterstudent Egil Heinert (som ikke må forveksles med hovedstyrelederen med samme navn, skostørrelse og telefonnummer i universitaseier SiO) avisas anmeldelsesseksjon. Essensen i innlegget er at vi ikke klarer å identifisere det essensielle i det som anmeldes.

Det er ikke vår intensjon å tilby leserne essens. Vi driver en anmeldelsesseksjon - ikke et destilleri. Vi ønsker å tilby engasjert synsing, seks ansporinger i uka man kan ta med seg eller ignorere. Ikke alltid noe for enhver smak - men forhåpentligvis alltid noe som smaker.

Innenfor disse rammene tar vi oss friheten til å dra på en konsert for å skrive om musikk. Heinert mener at Sebastian Wemmerløvs anmeldelse av Ten Thing brassensemble går i fella ved å gjøre nettopp det. Ensemblets essens er ifølge ham at de utelukkende består av jenter, interaksjonen er det sentrale. Han sammenligner Sebastians anmeldelse med å anmelde en konsert med Britney og kun konsentrere seg om stemmekvaliteten. Men Ten Thing er ikke Britney. De er hornmusikere, og så vidt meg bekjent var det svært få kostymeskifter under konserten deres. Jeg er i grunnen sikker på at Sebastian hadde nevnt akkurat det, og i stasens fravær er jeg såre fornøyd med at han konsentrerte seg om det som skjedde da munnstykkene traff kjeften.

Man kan lure på hva det er Heinert ønsker seg i en anmeldelse. Han kritiserer Mari Lund Haanshus bruk av eksempler og kriterier i en tekst om badstuene på Nydalen Athletica, og kontrasterer denne med en overhørt samtale mellom to kamerater fra en badstue i Lørenskog:

En spør: «Hva ville du ha valgt: En flaske Finlandia i saunaen i Finland, eller 20 shot foran deg på en bar i Iiibiza?», hvorpå den andre sier «Jeg hadde valgt saunaen».

Denne samtalen fortalte Heinert mer om badstuens essens enn hva Mari klarte. Godt mulig - innsikter delt mellom venner i dampende omgivelser har en tendens til å være vanvittig megetsigende. Men eksemplet blir uklart på trykk - mest av alt virker det som om Heinerts kompis her presenterer to alternativer som er til å spy av.

Heinert nevner Tommy Olsson som eksempel på en anmelder som begeistrer. Jeg ber om forståelse for at denne avisa ikke er egnet for å profilere enkeltstemmer på samme måten som Morgenbladet kan ved å gi Olsson boltreplass. Vi må finne vår, la oss kalle det essens, gjennom å sjekke ut hva enn som skjer i studentkulturen, og la våre skribenter bringe sine perspektiver til stoffet. En gang i blant unner vi oss en badstue også.