Balder Onarheim, studentutvalgsleder ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) mener i sitt leserinnlegg i forrige nummer at Universitas sin dekning av AHO er både ensidig og i strid med grunnleggende presseetiske regler. La det først være sagt at Universitas, som andre medier, selvfølgelig gjør feil fra tid til annen, og at disse feilene beklages på redaksjonell plass når de påpekes. Men på listen over de drøyeste ting som har stått på trykk i Universitas i år, må alle våre saker gi tapt mot Onarheims innlegg. Flere av påstandene er for virkelighetsfjerne til at de er verdige en kommentar, så la meg heller belyse noen basale ting:

Ethvert medium har kriterier for hva som er verdt å skrive om, og når noe skal belyses må det ha en såkalt «vinkling», altså at det er et tema eller noen momenter som løftes frem og fokuseres på. Men dette innebærer altså ikke at saken er ensidig. Blant sakene Onarheim kritiserer er saken «Designer for dynga» (Universitas nr. 2, 2008), om kunstverk og konstruksjoner som kastes etter de er stilt ut. Saken fokuserer nettopp på denne høyst reelle problematikken, samtidig som den viser frem et eksempel på en konstruksjon som har fått en anvendelse istedenfor å havne i søpla. Mener Onarheim at saken er ensidig fordi vi ikke brukte 50 prosent av teksten på å fortelle en eller annen solskinnshistorie som ikke har noe med problematikken å gjøre?

En annen sak som kritiseres for ensidighet er «Arkitektstudenter krever opprydning» (Universitas nr 9, 2008), med reaksjoner på avlysninger av forelesninger og endringer av frister. Her fikk til alt overmål Onarheim hele saken til gjennomlesning, og sa seg fornøyd med den. Men seks måneder senere har den altså blitt ensidig… Ellers er Onarheim misfornøyd med det han oppfatter som negative vinklinger, for eksempel saken med tittel «Lysare tider i møte» (Universitas nr 10, 2008)! Tittelen sier sitt, og Onarheims kritikk er til tider så lite treffende at den får en parodisk ettersmak.

En viktig del av pressens rolle er å rette fokus på kritikkverdige forhold, og å ta opp temaer som berører leserne. En konsekvens av dette er naturlig nok at kritiske saker utgjør majoriteten av vår dekning, litt etter samme logikk som at Onarheim selv skriver om de syv AHO-sakene han er misfornøyd med, heller enn de fire sakene han er fornøyd med.