Et drømmeslott? I forrige nummer av Universitas får Studentparlamentet en god dose kritikk av både redaktør Anders Schiøtz Worren og artikkelforfatter Marianne Granheim Trøyflat. Vi er rett og slett for høytsvevende, og ikke «down to earth» nok. Det kan hende at Worren og Trøyflat har rett i at Studentparlamentet har vedtatt å jobbe for mer enn vi klarer å få til i løpet av det neste året, men er det virkelig så galt av oss?

En venn og kollega av meg sa en gang at Universitetet i Oslo beveger seg med kontinentaldriftfart. Det er jeg hjertens enig i. Universitetet i Oslo, med sin gigantiske størrelse, har rundt 28 000 studenter og over 3000 ansatte. Du kan kanskje si at noen av de flinkeste og beste folka i Norge enten studerer eller er ansatt her. Likevel er vi kvantesprang bak resten av verden på en rekke områder, og hovedårsaken til det er etter min mening en mangel på vilje til å satse. Det er en generell holdning om at «sånn har vi alltid gjort det» og «sånn skal vi fortsette å gjøre det». Det er uakseptabelt. Vi må satse, og vi må tørre å si at vi skal satse. Jeg synes for eksempel at det er latterlig at alle lesesalene blir stengt i eksamensperioden, og jeg er ikke redd for å si det. Det finnes flere alternativer enn en tennishall på Hasle. Som sagt: Universitetet disponerer 500 000 km2 areal. Jeg tipper at det finnes et par kvadratmeter der som kunne vært brukt til eksamensavvikling.

Poenget er, og må være, at studenter skal ikke finne seg i å bli avspist med en holdning om at «sånn er det bare». Vi skal si klart og tydelig fra om hva vi mener, og derfor har Studentparlamentet i år lagt seg på en langt tydeligere linje enn tidligere. Vi ønsker å jobbe direkte med saker vi mener er viktige, og vi synes det er viktig med en kraftig satsning på universell utforming, tydeliggjøring av bachelorgraden og eksamensfrie lesesaler. For å nevne noe. Mye av dette er nok dyrt, men det i seg selv skal ikke være noen stopper for diskusjonen. Om vi bare skulle jobbet for ting som ved første øyekast er mulig å gjennomføre, kunne vi strengt tatt lagt inn årene med en eneste gang. Vedtak av typen «skal vi ha referater på rødt, hvitt eller blått papir?» er vi ferdige med.