Penger først, så skryt
Om det å koke suppe på en spiker var en meritterende politisk øvelse, ville det nok vanket Michelin-stjerner på de flittige innleggsskribentene fra Sosialistisk Venstreparti denne våren. Sist ute er Lena Jensen og Åsa Elvik, som i forrige utgave av Universitas gir uttrykk for at studentene burde være fornøyde med de rødgrønnes innsats for studentvelferden.
Et nøkkelkonsept i konstruktiv feedback er: «Start med noe positivt!». Og for all del, de har rett i at ingen proklamerte mer ambisiøse mål enn SV i opposisjon. Studentene ble lovet en velferdsmessig gullalder uten sidestykke. For ikke å la oss rive med, kan vi nøye oss med de rødgrønnes minste felles multiplum av valgløfter: Reisestipendet tilbake på 2004-nivå. Minst 1000 studentboliger årlig. Forskningssatsing i tråd med forskningsmeldingen (et mageplask som er såpass velkjent at vi lar det ligge). Studiefinansieringen skulle heves for å gjenreise heltidsstudenten. Noen hintet endog om å komme opp på nivå med minstepensjonistene.
Jensen har brukt mye spalteplass på å skremme med hvor fælt det stod til med studentenes økonomiske vilkår ved overtagelsen i 2005. Slike argumenter faller nok i god jord hos leserne. Likevel er det underlig retorikk å komme trekkende med kutt man selv har valgt å videreføre. Hvis hovedfagsavskrivningen var et viktig virkemiddel for å redusere risikoen ved høyere utdanning (Jensen; 2.4.08), hvorfor er den ikke gjeninnført? Og hvis kuttet i reisestipend «truer hele velferdssamfunnet» (Reikvam; 17.11.04), hvorfor er det blitt med tomme ord?
I stedet får vi servert påstanden om at å justere studiestøtten for inflasjon innebærer at studenter kan «jobbe litt mindre og studere litt mer» (Jensen; 2.4.08). Vi får håpe denne villfarelsen ikke er mer alvorlig enn at stortingsrepresentanten tror studenter er lettlurte. Indeksregulering betyr bare at vi er like fattige som i fjor. Etter år på år med rekordvekst i økonomien er det ikke urimelig av oss å forvente mer.
Samtidig rammet hvileskjærskuttet på 274 millioner studentene hardt; bytte av praksis med forelesninger, tap av utsatt eksamen og kutt i oppfølgning, tilbakemeldinger og undervisning. Da blir det forholdsvis orwelliansk å beskrive tilbakeføringen av halvparten på årets reviderte statsbudsjett som «et positivt taktskifte» (Jensen; 21.5.08). Snarere var det vel en høyst nødvendig rettelse av et alvorlig feilgrep, etter at bortforklaringen «skyld på universitetet» ikke førte frem overfor de par tusen studenter som marsjerte under parolen «Nå er det nok!» sist høst.
Hver gang regjeringen har blitt konfrontert med egne lovnader, har mantraet vært «vi fikk ikke plass i år, men husk at regnskapet gjøres opp etter hele perioden». Antallet budsjetter å levere på svinner raskt, men dere har ennå sjansen. Så får dere heller ta skryteinnleggene etter at studentenes slunkne kår er gitt et sårt tiltrengt løft på neste statsbudsjett.







