Invektivene tårner seg opp i Katarina Rodinas innlegg 30. april. Ikke overraskende glimrer rasjonaliteten med sitt fravær. I forrykende tempo beretter Rodina om en grufull patriarkalsk universitetsvirkelighet, uten å kaste bort tid på å dokumentere sine påstander. Mannlige doktorander fremstilles som gjennomført inkompetente, mannlige professorer avskrives som geriatriske vellystinger, og det mer enn antydes at undertegnede er både påfuglspradende og bigott. Alt i alt har Rodinas studie i usaklighet sin ubestridelige verdi. Hennes innlegg illustrerer forbilledlig klart hvilke overspente og irrasjonelle holdninger som ligger til grunn for kravet om øremerking.