I likhet med andre «autoriteter» liker ikke Carl Müller Frøland motforestillinger, og avfeier snørrhovent alle plagsomme argumenter som uholdbare. I tråd med sin uredelige debatteknikk tillegger han folk uttalelser de ikke har ytret, og feier alvorlige samfunnsproblemer under teppet ved å flytte fokus fra sak til person. Han bekrefter dermed mistanken om at hans aktivisme i kvoteringsspørsmålet er utløst av høy påfuglfaktor og et dertil hørende behov for å ventilere meninger som normalt tilhører privatsfæren.

De som har fulgt debatten vet at påvisningen av «mafiatilstander» ikke stammer fra meg - en «frekkas» Frøland prøver seg på - men fra media- og jusprofessor Fleischer. UiO-ansattes virkelighetsbeskrivelser bekreftes empirisk når mannlige doktorander med Wikipedia-baserte avhandlinger disputerer og glir velsmurt over i «skreddersydde» stillinger i fagmiljøer preget av drepende konformitet. Eller når utenlandske opponenter etter en disputas betror at doktoranden - som kort etter ble ansatt i en ikke utlyst stilling - ville fått strykkarakter i opponentens hjemland. Eller når professorer som på spørsmål om hva som kreves med hensyn til ansettelse svarer: «Det kan du bare glemme uten et ligg!» Glem sitatindekser og publiseringsfrekvens. Glem ex.phil-svada om «kritisk, selvstendig tenkning». Ved universitetet er det - som i det sovjetiske kommunistpartiet før 1956 - leveregelen «den som kritiserer, taper!» som gjelder. Norge er et av få land i verden der en halvstudert geriatrisk elite uten doktorgrad kan flotte seg med professortitler. Rekrutteringspolitikk er et fremmedord i flere fagmiljøer, hvis «mannskap» verken reflekterer etniske eller kjønnsrelaterte likestillingskriterier. Kvotering er i denne konteksten et steg i riktig retning bort fra «Gutteklubben Grei».

Men Frøland lever i sin egen verden der kjønnskvotering er Djevelen selv. Frølands klagesang må forstås på bakgrunn av at han - fantastisk nok uten ironi - mener at 1) «kun de best kvalifiserte» ansettes ved et universitet, ettersom 2) det er uproblematisk å avgjøre hvem som er best kvalifisert, fordi 3) ansettelseskriteriet er «solid vitenskapelig kompetanse», forankret i 4) idealet om «faglig nøytralitet», representert ved 5) et akademisk presteskap som er gjennomført fordomsfrie, verdinøytrale og rasjonelle - å hevde noe annet er «ren konspirasjonstenkning», ettersom disse dydsmønstrene sitter i 6) rasjonalitetens elfenbensfyrtårn, kjemisk fritt for psykopater, kameraderi og fordommer, og derfor er hevet over 7) styggedom som norsk likestillingslovgivning.

Jeg undres: Er dette uvitenhet, umoden naivitet, eller bare sedvanlig vestkantbigotteri?