Likestillingsrådgiver Anna Vibeke Lorentzen svarer 2. april på min kritikk av radikal kvotering i akademia. Hennes argumentasjon kan gjendrives på alle punkter.

Hun skiller skarpt mellom øremerking og såkalt radikal kvotering. Her er det på sin plass å sitere tidligere likestillingsombud Kristin Mile: «Øremerking kan karakteriseres som en form for radikal kvotering» (VG, 31. juli 2000). Mitt poeng er nettopp at øremerking er en radikal kvoteringsform, en diskriminerende og kunnskapsfiendtlig praksis. I sitt forsvar av øremerking viser Lorentzen til «den uintenderte diskrimineringen» i fagmiljøene. Hun mener at den manglende kjønnsbalansen skyldes menns holdninger til kvinner. Hennes påstand om at flertallet av mannlige forskere styres av sexistiske fordommer i ansettelsesprosessen, vitner om en dyp mistillit til menns rasjonalitet og profesjonalitet. Hvordan underbygges denne grove anklagen? Hun trekker frem forskning på amerikanske og svenske forhold, men hvilken relevans har denne forskningen for debatten om norske mannlige akademikeres holdninger? Hennes antagelse om norske akademikeres kjønnsfordommer er i realiteten uttrykk for rendyrket konspirasjonstenkning.

Ved et universitet bør kun de best kvalifiserte ansettes. «Kjønnsbalanse» er her irrelevant. Ordningen med øremerking er destruktiv og diskriminerende. Når man utelukker det ene kjønnet fra en stilling, vil man ikke ha noen garanti for at det er den best kvalifiserte som ansettes. En slik kunnskapsfiendtlig praksis er også diskriminerende fordi den systematisk motarbeider menns karriere. Resultatet av øremerking er kjønnsapartheid.

Hvor mange runder i denne debatten må til før likestillingsrådgiveren innser at den praksisen som hun forsvarer, faktisk er både kompetansesenkende og mannsundertrykkende?