Jeg referer til leserinnlegget «Tenkende Studenter?» fra Universitas nummer 10/2008. Vi er tenkende studenter. Det er ingen tvil om det. Men den tenkningen du vil foreta deg og det som er riktig tenkning i akademia er ikke nødvendigvis det samme. Det tok noen år for meg å skjønne dette, men da jeg skjønte det, gikk karakterene opp. Som sagt, studenter tenker, og de tenker selvstendig. Mange er sterkt samfunnsengasjerte på den ene eller den andre måten. Men er dette den tenkningen man trenger på et universitet?

Har du noen gang diskutert med dine medstudenter? Dere diskuterer en stund, og etter hvert så er det en som lurer på hva egentlig diskusjonen startet med. Man kan starte med å diskutere demokrati, som kan hoppe over til Mao og Stalins diktatur, for så å snakke om de opprinnelige intensjonene til Marx, for så å klargjøre hvor mye mer eller mindre rett Adam Smith hadde enn Marx. Det kan være en fascinerende diskusjon, men det er ikke en særlig akademisk diskusjon.

Denne diskusjonen har ikke en rød tråd, langt mindre holder den seg innenfor et fagfelt. Jeg ser i farten for meg fire fagfelt (filosofi, historie, statsvitenskap og økonomi) som kan trekkes inn i diskusjonen, og jeg kan ikke se for meg hvordan alle disse fagene kan være like relevante for diskusjonene.

I akademisk tenkning er det i større grad nødvendig å ha en rød tråd. Man kan ikke trekke inn Stalins diktatur i en diskusjon om demokrati. Det blir veldig fort irrelevant. Men selvfølgelig skal studenten tenke selv, selvstendig og på det en selv vil.

Hva slags studenter vil universitet ha, ble det spurt i innlegget. Det vil ha kunnskapsrike studenter som kan bruke sine egne evner til å tenke, satt i sammenheng med andre etablerte akademikeres tanker. Slik skal man kunne argumentere rundt temaer som dukker opp i faget en spesialiserer seg i. Allmennutdannelsen sluttet på videregående, på universitetet skal vi bli spesialister.