Universitetsledelsen og universitetsstyret besluttet i fjor å innkreve kopipenger av studentene ved Universitetet i Oslo og benyttet seg dermed av en hjemmel Stortinget la til rette for i statsbudsjettsbehandlingen 1995. Denne beslutningen var kontroversiell av flere årsaker og ble fattet mot studentenes vilje og ønsker.

Studentparlamentet er klare i sin mening: ”Økonomiske, fysiske og sosiale hindringer må motarbeides og overvinnes (…) vi er derfor i mot skolepenger; et prinsipp som innføringen av kopiavgiften motarbeider”.

Studentparlamentet i Oslo mener en innkreving av kopipenger bryter med prinsippet om gratis utdanning. Ved å innkreve en slik avgift pålegger Universitetet i Oslo studentene et relativt stort pengebeløp hvert semester for å studere aktivt i tråd med intensjonene i kvalitetsreformen. Kombinasjonen av økte forventninger til produksjon og progresjon med en målsetning om at vi skal være fulltidsstudenter samtidig som man øker utgiftene til en av samfunnets minst kjøpekraftige grupper er ganske håpløs.

Problemstillingen er altså todelt; På den ene siden har vi et storting med makt og mulighet til å fjerne hjemmelen for innkreving av avgiften, på den andre siden har vi en utdanningsinstitusjon som velger å straffe studentene økonomisk for å ikke se rødt i bunnlinjen på årsregnskapet.

Flere stortingspolitikere gikk nylig ut og gav klart uttrykk for misnøye med både kopiavgiften i seg selv, men også det økonomiske omfanget av den praksis Universitetet har valgt å legge seg på. Vi håper derfor våre folkevalgte tar ansvar, setter makt bak midlene og fjerner utdanningsinstitusjonenes mulighet til å innkreve skolepenger av studentene. Når ny lov om høgere utdanning skal behandles våren 2005 er det forhåpentligvis duket for et endelig oppgjør med det vi anser som en snikinnføring av skolepenger. Utdannings– og forskningsdepartementet hevder fortsatt at den ventede lovfestingen av gratisprinsippet ikke vil omfatte kopiavgiften. Dette er det heldigvis ikke opp til byråkratiet, men våre folkevalgte å avgjøre ved å gjøre lovteksten og prinsippene bak denne utvetydige og klare for både departement og universitet.

I mellomtiden ber vi Universitetet pent om å finne inndekning for sine utlegg andre steder enn i studentenes lommebøker. Studentene betaler i dag for materiale gjennom Universitetets kompendieutsalg og for egne kopier ved kopikortordningen. Kopipengeavgiften går til å dekke studentenes utskrifter, samt materiale som deles ut på forelesning og som studentene ikke har mulighet for å reservere seg mot. Det er ingen kvalitetskontroll av det utdelte materialet og det kan derfor ikke sidestilles med læremidler.

Likevel forventes hver og en av oss å betale en avgift som beløper seg til mellom 400–1200,– kroner, eller til sammen tolv millioner kroner hvert eneste år. Småbeløp for et Universitet hvis Storting og regjering bevilget en rekordsum på over tre milliarder kroner over statsbudsjettet 2004, men store summer for den jevne student som ønsker å fullføre studiene i Oslo.

Studentene er drevet fra skanse til skanse i denne saken, så langt har det gått at vi ikke lenger krever at Universitetet går vekk fra å innkreve kopipenger. Vi ber bare innstendigst om en betydelig økning i utskriftskvoten slik at vi kan skrive ut det materialet vi har bruk for i undervisningsøyemed. Hvis Universitetet fortsatt hevder antallet utskrifter fra studentene er for høyt vil jeg anbefale ledelsen å tenke nytt; tosidige utskrifter og økt bruk av elektronisk innlevering er gode forslag som tilsynelatende ikke er vurdert skikkelig.

Etter sterkt påtrykk fra studentene og etter vedtak i universitetsstyrets studiekomité skal universitetsstyret behandle vårt ønske om å senke egenbetalingen betraktelig. Vi håper styret vil se at det er til institusjonens beste å lytte til studentene denne gangen og finner inndekning for sine utgifter en annen plass enn i studentenes lommebøker.

Stortinget har et ansvar for å fjerne hjemmelen for innkreving av kopiavgiften, mens Universitetet må gjøre om på sin beslutning om å melke denne muligheten som så tydelig er i strid med målsettingene for høgere utdanning, studentenes og dermed også institusjonens interesser.