Mikael Holter reagerer i et leserinnlegg i forrige Universitas særlig sterkt på mangelen på nøyaktighet i den informasjon som kommer fram i Marianne Dahls kronikk i Universitas nr. 6. Derfor skal vi her pinlig nøyaktig ta for oss en del ting vi vet, deretter en del ting vi ikke er like sikre på.

Vi vet at kvinneandelen blant professorer er 16,6 %. Kvinneandelen blant stipendiater er 48 %. Ved nytilsettinger i perioden 1996 til 1999 var gjennomsnittet 16 % kvinner. Vi vet altså at å ta tiden til hjelp ikke nytter. Når kvinneandelen ved nytilsettinger har ligget flat de siste fire årene nytter det ikke en gang å ta evighetens perspektiv til hjelp.

Holte sier: «Feilen kan ikke ligge i at kvinner blir diskriminert i søknadsprosessen». Neivel? Sannheten er at diskriminering forekommer i akademia. En undersøkelse foretatt i Sverige viste at kvinner måtte produsere to og en halv gang mer vitenskapelige arbeider for å bli regnet som likt kvalifisert sine mannlige kollegaer. (Wennerås C, Wold A (1997) Nepotism and sexism in peer–review. Nature, 387: 341–343 ) Jeg anklager ingen for å gjøre dette bevisst, men det er et stort problem når verken studenter eller vitenskapelige ansatte ved Universitetet i Oslo er villig til å se denne realiteten i øynene.

Som et siste punkt vet vi at det finnes en faktisk sammenheng mellom kjønn og rekruttering til vitenskapelige stillinger. Det kunne jo vært et morsomt prosjekt for Holter å vise sammenhengen mellom hårfarge og den samme rekruttering.

Så over til det vi ikke er like sikre på, og som jeg oppfatter som kjernen i Holters innlegg. Vi vet ikke hvor mange kvinner som faktisk søker vitenskapelige toppstillinger ved Universitetet i Oslo. I den forbindelse blir det lettere absurd når han anklager en studentpolitisk fraksjon ved UiO for mangel på tall ikke en gang Universitetsdirektørens kontor har ressurser (eller vilje?) til å fremskaffe. Dette materialet er blitt etterlyst flere ganger, blant annet av studentrepresentantene i Det akademiske kollegium, men har altså latt vente på seg. Jeg er enig med Holte at dette materialet vil være interessant om enn kanskje ikke på samme premisser. Sett i fra et menneskerettslig synspunkt vil kanskje noen hevde at den skjeve fordelingen er grei hvis det viser seg at det ikke er mer enn 16 % kvinner i søkermassen. Jeg er ikke blant disse. Det vil være en fallitterklæring og da lene seg rolig tilbake å si at alt er OK.

Målet er full likestilling mellom kjønnene, også i akademia. Radikal kjønnskvotering er sammen med en del andre tiltak, et middel. Det satses nå ganske kraftig på øremerking av vitenskapelige stillinger for kvinner. UiO har vedtatt å opprette 12 stillinger for kvinner over en fire års periode, og stortinget vedtok i forbindelse med statsbudsjettet en sentral pott på 20 øremerkede stillinger til universitetene. Dette er et alternativ, men er også kontroversielt.

«Kvoteringen lukter av bestikkelse.» sier Holter, og mener vel med det at det ikke vil være den best kvalifiserte søker som får jobben. Sannheten er jo en helt annen. Wennerås og Wold viser at det er dagens ansettelsesprosesser som lukter av bestikkelse, der kjønn og personlige kontakter er viktigere enn personlige kvalifikasjoner.

Trond Yngve Larsen

Høvding, De Radikale