Universitas’ intervju 5. mars med universitetets likestillingsrådgiver Anna Vibeke Lorentzen, var nedslående lesning. Lorentzen fremmer sitt syn på likestilling i akademia, noe hun ønsker diskusjon om. Det skal hun få.

«Prinsippet om at alle skal ha like rettar er viktig for meg», uttaler Lorentzen. Hun håper at om fem år er 45 prosent av universitetsprofessorene kvinner. For nå dette målet ønsker hun å øremerke stillinger for kvinner. Hun hevder at hun er opptatt av rettferdighet. Men i realiteten går hun inn for en dypt urettferdig praksis: Radikal kjønnskvotering. Enhver form for radikal kvotering i akademia er både destruktiv og undertrykkende. Slik kvotering er destruktiv fordi det innebærer at man hjelper frem de som ikke har best faglige kvalifikasjoner, i en institusjon som skal være fullt ut kompetansebasert. Radikal kvotering er undertrykkende fordi det er en form for diskriminering: Man hemmer systematisk karrieremulighetene til arbeidssøkere ut i fra en type irrelevante kriterier, i dette tilfellet kjønn. Resultatet av et slikt kvoteringsmessig «likestilt» universitet vil være katastrofalt for mennene som diskrimineres, for universitetet som kunnskapsinstitusjon og for samfunnet som får et dårligere universitet enn det har krav på. Jeg frykter at radikal kjønnskvotering ytterligere vil svekke norsk forskning som allerede er i en sårbar posisjon, takket være en usalig kombinasjon av en lite forskervennlig «kvalitetsreform» og et bevilgningsmessig «hvileskjær».

Det er dypt forstemmende at universitetets likestillingsrådgiver ønsker å arbeide for en kunnskapsfiendtlig og diskriminerende ansettelsespraksis.