De siste ukene har det vært flere innlegg i Universitas og andre media omkring hva som er formålstjenelig av tilsetting eller valg av instituttledere/bestyrere. Flere nåværende og tidligere studenttillitsvalgte på universitetsnivå har utrykt stor tiltro til tilsetting.

Hovedargumentene synes å være at strategisk politikk på høyere nivåer (fakultet og universitetsnivå så vel som storting) lettere vil bli gjennomført, samt at studentene i større grad får gjennomslag for sin politikk. Michael Brøndbo (20. okt i Universitas) utaler at med ansatte ledere er ”…nok en fartsdump på veien til mer studentstyring er høvlet bort av fremskrittets snekkerverktøy.” Kim Rand–Hendriksen (3. nov. i Universitas) skriver at ”Som studentrepresentant er jeg for ansatt ledelse fordi det gir studentene større innflytelse, og tvinger vedkommende til å ta hensyn også til studentene.”

Flere studenttillitsvalgte på universitetsnivå har tidligere arbeidet for å øke andelen eksterne representanter i styrer ved universitetet, også dette har vært tuftet på de samme argumentene. I bunnen ligger den samme problematikken; handlekraft settes opp mot demokratisk kontroll og argumentativ metode. Jeg er helt enig i at dette bør diskuteres og at vi må finne en balanse. Likefullt tror jeg mange såkalte studentpolitikere for lett glemmer at praktisk talt alt av universitetets primæroppgaver; utdanning, danning, forskning og formidling foregår på de laveste nivåene; av enkeltforskere, studenter og forskningsgrupper, ikke av fakultetet eller av Universitetet sentralt. Den sentralisering av makt det argumenteres for vil medføre at Universitetet i større grad blir et politisk verktøy og at den forskning og utdanning vi skaper i større grad må legetimeres ut fra konkret, kortsiktig samfunnsnytte. Med et slikt perspektiv vil grunnforskning og fagkritikk lett tape. Det er med andre ord ikke mulig, slike flere studenttillitsvalgte gjør, å argumentere for sentralisering av makten over akademia uten en diskusjon av hva universitets rolle i samfunnet skal være.