André Larsen Avelin spør i Universitas om vi ser ”tegn til historisk splittelse mellom studenter og vitenskaplige ansatte ved Universitetet i Oslo?”. HF–fakultetet ble nylig påtvunget en ledelsesform fakultetet ikke ønsker, og det utlyses nå faglige lederstillinger uten faglig innflytelse. Dette skjedde med studentenes støtte både i fakultetstyret og i universitetstyret, men med usedvanlig skarp motstand fra de vitenskapelige ansatte. Kim Rand–Hendriksens kronikk i siste Universitas tyder dessverre også på en enorm avstand til studentenes representanter. Hadde hans holdninger vært representative hadde jeg selv neppe følt for å fortette som lærer ved UiO, til det er hans mistillit til oss for stor. ”Heldigvis” er hans mandat basert på en fem prosents valgdeltagelse og jeg møter ikke hans holdninger i hverdagen.

Rand–Hendriksen synes å mene at undervisningen blir bedre dersom fagmiljøet påtvinges ledere uten mandat eller innflytelse nedenfra. Han har ikke tillit til at fagmiljøene selv kan ivareta faglige behov, slik de har gjort siden middelalderen ved europeiske universiteter. Han referer derimot udokumenterte erfaringer fra Ås. Landbrukshøyskolen er uansett neppe noe forbilde, UiO er Norges eneste universitet med en høy internasjonal status. På Ås har man derimot nettopp sett eksempler på ansettelse av ledere med svært svake faglige kvalifikasjoner, og Rand–Hendriksen bør frykte for konsekvensene også for studentene når man vinner erfaring.

Det er hyppig kontakt med de ledere som stadig bevilger seg selv større fullmakter og studentrepresentanter ved UiO. På tross av gjentatte oppfordringer var representantene derimot overhode ikke villige til å diskutere denne saken med de vitenskapelige medlemmene av Universitetstyret på forhånd. Jeg kan derfor forsikre at forestillingen om at sentralisert linjeledelse skaper bedre og mer motiverte lærere ikke kommer fra oss.

Dersom ønsket om sentralstyring og linjeledelse ved UiO altså ikke kan begrunnes i ønsket om bedre undervisning, bør vi kanskje fokusere på at Rand–Hendriksen og jeg er en del av en maktstruktur som kalles Universitetstyret. Det er kanskje ikke overraskende at denne strukturen vil maksimalisere sin makt når ingen kan hindre dem?

Tilslutt, og det er egentlig det viktigste. Rand–Hendriksen diskuterer ikke faglig frihet. Det var dette som var argumentet for innføring av den form for universitetsdemokrati vi i dag har, og som studentene selv kjempet igjennom den gangen. Det handlet ikke om gruppeinteresser. Er studentene så naive at de ikke tror det er sammenheng mellom styringsformer og faglig frihet? Eller er faglig frihet ikke viktig for dem lengre? Det er dette vi må diskutere, ikke om Rand–Hendriksen har en misfornøyd kompis på Ås.