Universitas 29. august 2007.

Vi har nylig fått tall fra Lånekassen som viser at antallet norske studenter i utlandet er for nedadgående. Michael Brøndbo har i Universitas nummer 20 en interessant kommentar hvor han utfordrer Kunnskapsminister Øystein Djupedal til å foreta visse grep for å få fart på strømmen.

Vi kan si oss enige med Brøndbo i flere av de tiltakene han foreslår. Det er viktig å synliggjøre internasjonaliseringsmulighetene, forbedre finansieringen og videreutvikle incentivordningene. For å nå de nasjonale og lokale målene om økt utveksling, må ikke myter om hvor forferdelig dyrt og vanskelig det er å dra på studieopphold i utlandet få lov til bli etablerte sannheter.

Myte nr 1: Du må ha «en doktorgrad i anvendt byråkrati» for å få det til.

Det er håp for det norske byråkratiet! Hvert år har vi over 1000 studenter som kvalifiserer til denne «doktorgraden». De klarer å reise ut. Det legges til rette med nettsider, infodager, infoskranke, søknadsweb, generelle avtaler, fagspesifikke avtaler, osv. Jeg mener ikke med dette å si at det ikke finnes hindre lenger, men mulighetene finnes, og stadig flere har de siste årene tatt dem i bruk (det er bare siste året det har vært nedgang, ellers har det vært til dels sterk vekst de siste årene).

Myte nr 2: Det koster så mye å dra på utveksling

Utveksling gjennom Erasmus og Nordplus/Nordlys gir rett til ekstra stipend. Du kan også ta med deg hele Lånekassefinansieringen, pluss reisestøtte, pluss eventuelt språkstipend. Du vil med andre ord tjene på å dra på utveksling gjennom disse programmene, også økonomisk, og vi har mange ubrukte plasser hvert eneste semester.

Vi har også ubrukte utvekslingsplasser på læresteder i for eksempel Canada, Sør-Afrika og Australia, hvor studentene våre ikke må betale skolepenger. Universitetet i Oslo har i tillegg avtaler hvor noen av studentene må betale skolepenger (særlig i USA og Australia), men vi har forhandlet prisene ned, slik at det skal være overkommelig for flest mulig.

Myte nr 3: Det er så vanskelig å få godkjent utenlandsk utdanning.

Erasmusavtaler bygger på gjensidig godkjenning mellom fagmiljøer. Alle fakultetene har administrativt ansatte med ansvar for godkjenning, flere av profesjonsfagene har spesifisert egne utvekslingssemestre, og på allmennfakultetene har mange programmer frie emner som åpner for stor fleksibilitet når det gjelder å dra på utveksling.

Ja, vi vet at noen møter vanskeligheter. Det prøver vi å gjøre noe med. Veldig mange har muligheter de ikke vet om, kanskje fordi de er forført av myteskapere…