«Alle skal med», var statsminister Jens Stoltenbergs hovedbudskap under Landsmøtet i Arbeiderpartiet. Dette er gode nyheter, for ut fra regjeringens studentvelferdspolitikk så langt skulle man tro at høyere utdanning hadde blitt et privilegium for de få.

Norsk politikk er særegen ved sin brede partipolitiske enighet om at et land med 4,5 millioner mennesker ikke har råd til å la noen stå igjen i utviklingen. Norge har stadig mottatt kritikk for altfor lavt arbeidsledighetsnivå, høye skatter og labre løsninger på høyt sykefravær. Når norsk økonomi i dag går stadig bedre, og landet gang på gang ender øverst på FNs utviklingsprogram (UNDP) sin velferdsindeks, mister kritikken sitt grunnlag. Med unntak av viljen til kunnskap.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) sin siste landrapport om norsk høyere utdanning kommer med en rekke kritikkpunkter verdt å dvele ved. Eksempelvis anbefaler de at høyere utdanning må gis høyere prioritet i sammenheng med det bidraget den gir til den økonomiske og sosiale utviklingen i landet. I Norge får man minst individuell uttelling (lønn) for høyere utdanning, samtidig som vi ligger på topp hva gjelder investeringer per hode.

Interessant nok skriver OECD også at det bør utvikles finansielle insentiver for institusjonene for å øke deltakelsen i høyere utdanning for underrepresenterte grupper. Dette knytter seg til økende kjønnsforskjeller og manglende deltakelse i høyere utdanning fra førstegenerasjons innvandrere. I tillegg viser statistikken at høyt utdannede foreldre avler høyt utdannede barn, og vice versa.

Når Statsministeren snakker om hvordan «alle skal med», ber Norsk Studentunion ham dvele ved sine egne ord. Skal Norge beholde sin foregangsrolle i forhold til UNDP, må han sikre at utdanningsmulighetene når ut også til de svakeste gruppene. Da blir det uforståelig at Regjeringa velger kutte i bevilgningene til studentbarnehagene, nedtrappe studentboligbygginga, og la studiefinansieringa ligge på 2003-nivå.

Vi reagerer når 9 av 10 studenter jobber deltid (og 46 prosent av disse sier de gjør det fordi «studielånet ikke strekker til»), og Regjeringa svarer med at «arbeidserfaring er sunt». Vi tror ikke arbeidserfaring er usunt, men vi mener vi burde sende tydelige signaler til befolkningen om at høyere utdanning er en investering i folket. Da blir det helt galt å kutte i rammene, og bare oppfordre til arbeid.

Innlegget er forkortet (red.anm)