2007-02-21

Kvoteringsentusiastene rir sine kjepphester igjen. Kloppeti-klopp, kloppeti-klopp! Og de kommer med alle slags rasjonaliserende argumenter: faktisk forskjellsbehandling av kjønnene, de beste går tapt for forskningen - og så videre. Likevel bygger kvotering på et absurd, uuttalt premiss, nemlig at grupper (som kjønn) er en slags rettssubjekter med krav på representasjon. «Noen» er blitt krenket hvis det ikke sitter for eksempel kvinner i et styre eller kollegium.

Dette er galt av flere grunner. For det første er det bare individer som har rettigheter! En enkeltperson kan klage på kjønnsdiskriminering ved en ansettelse, men det betyr ikke at abstraksjonene «kvinner» eller «menn» har «rett» til noe som helst. Som idé er grupperettigheter like absurd som kollektivt ansvar. Hvem vil vel hevde at alle menn er medskyldige i voldtekt, eller at alle muslimer har ansvar for 11. september?

For det andre er grupper alltid vilkårlig definert. Hvis kjønnsorganer (for det er jo dét det dreier seg om) er et relevant kriterium, hva da med hårfarge, blodtype, dialekt etc.? Listen kan forlenges herfra til evigheten. Skal vi ta kvoteringstanken alvorlig, må vi ha kvoter for nær sagt alt.

Dette leder meg til det tredje problemet, nemlig at kvoteringsideen bygger på og sementerer forestillingen om at kjønn er en relevant egenskap ved ansettelser - altså nettopp den typen tankegods som de kvoteringsglade verdensforbedrerne vil bekjempe. Slik snubler kvoteringen i sin egen logikk.

Kvotering er først og fremst barnslig, fordi ideen bygger på en slags stedfortredende offergjøring. «Jeg er undertrykt fordi mitt kjønn/min hudfarge, religion etc. (stryk det som ikke passer) ikke har talerett i den eller den forsamlingen». Slike holdninger hører hjemme i en sandkasse, ikke i den offentlige debatten.

Kvotering er millimeterrettferdighet for store barn, omtrent som skattejakten i barnehagen, der alle fikk premie og ingen egentlig vant. Ingen urettferdighet skal tåles! Men det er så mye urettferdighet vi uansett må leve med: Lottokulene, kjærligheten, DNA-molekylet som spiller sin skjebnesymfoni før vi en gang er født. Og kvoteringens «rettferdighet» er illusorisk. De fleste av oss vil aldri kunne bli for eksempel dekan, så hvilken rolle spiller det om dekanen er tilsatt på en kvote for funksjonshemmede homofile med minoritetsbakgrunn?

Kvoteringstanken fokuserer på grupper. Som individer er vi imidlertid ansvarlige for hvilke grupper vi identifiserer oss med. Jeg kan selv velge om jeg vil betrakte meg selv som norsk, hvit, mann etc. Dette er en del av min frihet - en frihet som trues av kvoteringens båstenkning.

Diskriminering rammer noen. Kvotering rammer alle. Vil vi ha millimeter-rettferdighet, står vi igjen uten en millimeter frihet. Ikke akkurat noen lur byttehandel? Kloppeti-klopp, kloppeti-klopp… (Innlegget er noe forkortet, red. anm.)

Eystein Halle, student ved Humanistisk fakultet