Respektløst overfor studentene?
Utdanning er en rettighet - ikke en vare
Utdanningsspørsmål har tradisjonelt vært et nasjonalt politisk anliggende. I Norge er det således Stortinget og regjeringen som bestemmer de grunnleggende rammevilkårene. Dette gjør det mulig å påvirke utdanningssektoren gjennom stortingsvalg, og gjennom interesseorganisasjoner som Norsk Studentunion (NSU) og Studentparlamentet i Oslo. Men prinsippet om at utdanningspolitikken skal styres nasjonalt er under økende press: Organisasjoner som Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og EU legger føringer for at grunnleggende utdanningsspørsmål i stedet skal bestemmes av internasjonale avtaler, som WTOs tjenesteavtale (GATS) og EUs tjenestedirektiv. Disse avtalene legger opp til mer marked og mindre politisk styring på tjenesteområdet.
Studentparlamentet har med stort flertall (omtrent 80 prosent) konkludert med at disse avtalene kan få en del uakseptable konsekvenser, og at det er beklagelig dersom viktige utdanningsspørsmål avpolitiseres. Moderat gruppes leder, Lene Camilla Westgård, mener imidlertid at parlamentets vedtak er useriøst, feil bruk av tid og respektløst overfor studentene (Universitas 7. februar).
En fellesnevner for vedtakene om både GATS og Tjenestedirektivet er at studentparlamentet peker på en motsetning mellom sentrale utdanningspolitiske mål og markedsstyring. Utdanning er en rettighet - ikke en vare. Offentlig høyere utdanning skal være gratis (gratisprinsippet) og av minst like god kvalitet som private tilbud. Dette vil imidlertid være vanskelig å oppnå i et markedssystem, hvor private institusjoner har lik rett til offentlig finansiering som offentlige institusjoner. Et annet demokratisk problem med GATS og Tjenestedirektivet er at liberaliseringsforpliktelsene i praksis er irreversible.
Tjenestedirektivet ble vedtatt av EU-Parlamentet den 16. november 2006, og er den mest aktuelle avtalen. Vedtaket omhandler størsteparten av tjenestesektoren, og vil gjelde for Norge gjennom EØS-avtalen. Direktivet er mildt sagt uklart i sin form, og vil derfor måtte gjennomgå en lang rekke tolkninger i EU-domstolen. Hvorvidt høyere utdanning omfattes av direktivet er den kanskje viktigste av disse uklarhetene. Utdanning er ikke eksplisitt nevnt som unntak i direktivteksten. Samtidig så er det bestemt at EU-kommisjonen skal utvide direktivet med nye bestemmelser hvert tredje år. Alt dette er problematisk idet det vil være umulig for Regjeringen å vite konsekvensene av det den implementerer.
Studentparlamentet mener det vil være uakseptabelt dersom høyere utdanning omfattes av Tjenestedirektivet. Dette vil innebære at hele sektoren vil bli saumfart for å finne politiske vedtak og bevilgninger som indirekte «diskriminerer» mellom norske og utenlandske institusjoner. Politikerne vil bli sterkt handlingslammet. Dessuten vil en implementeringen i praksis være irreversibel. Med bakgrunn i dette så mener Studentparlamentet at det må garanteres at utdanning holdes utenfor tjenestedirektivet. Dersom dette ikke er mulig så bør det vurderes å bruke EØS-avtalens reservasjonsrett («vetoretten»). Utdanningsforbundet, flere LO-forbund, AUF og SU har allerede tatt til orde for å bruke reservasjonsretten.
GATS og tjenestedirektivet er avtaler som er ukjente for de fleste, men som kan føre til svært uheldige konsekvenser for høyere utdanning i det norske samfunnet. At det skal være respektløst ovenfor studentene at Studentparlamentet bruker tid på å behandle dette spørsmålet er således vanskelig å forstå. Vedtaket har fokusert utelukkende på situasjonen til studenter, og har slettes ikke gått inn på det Moderat gruppes leder omtaler som «redde-verden-politikk». Lene Camillas stråmannsargumentasjon må kanskje snarere forstås ut fra at hun egentlig ønsker innføring av skolepenger, og en full markedsliberalisering av norsk høyere utdanning via internasjonale avtaler?
