Hvorfor kvotere
strukturelle og kulturelle forhold i samfunnet gjør at kvinner i mindre grad får anledning til å kvalifisere seg og eksponere sine kvalifikasjoner.
Lene Camilla Westgaard fra Moderat Gruppe går i Universitas 17.01.2007 hardt ut mot den politikken hun selv er satt til å forvalte som studentpolitisk tillitsvalgt. Ved hjelp av stråmannsargumentasjon og haltende sammenligninger forsøker hun å sverte bildet av den radikale kjønnskvoteringa som er Studentparlamentets politikk.
Kulturforskjellen mellom majoritetsbefolkninga og minoriteten gjør det åpenbart meningsløst å sammenligne kvoteringsprogrammer for afroamerikanere og urbefolkninga på New Zealand med norske kvinners situasjon. Like håpløst er det å hevde at det er ei politisk målsetting å utelukke menn fra mattestudier ved UiO. Jeg innser at det er dristig å prøve å gå i debatt med en meningsmotstander som begynner på et slikt lavmål, men skitt, la gå:
Årsaken til at Studentparlamentet (du jobber der, så dette bør du vite, Lene Camilla) ønsker radikal kjønnskvotering til vitenskapelige stillinger er at:
1. Kvinner er systematisk underrepresentert i Akademia på en måte som ikke kan forklares med bakgrunn i historiske eller strukturelle forhold.
2. Tidligere forsøkte virkemidler har ikke hatt ønsket effekt.
Ei kort forklaring: La oss forutsette at en rimelig gjennomsnittlig kvalifiseringstid for vitenskapelig ansatte i fast stilling i UH-sektoren er 20 år. Da bør andelen kvinnelige vitenskapelig tilsatte i 2003 og 2005, dersom forholdene for kvinner og menn ellers er like, reflektere kjønnssammensetninga i studentmassen i 1983 og 1985. Kvinneandelen var da 49 prosent og 50 prosent. I 2003 og 2005 var andelen kvinnelige vitenskapelige ansatte i faste stillinger 35 prosent og 37 prosent. Det er altså en 25-30 prosent relativ underrepresentasjon. Ser man utelukkende på UiO er dette tallet høyere, ser vi kun på professorstillinger er underrepresentasjonen pervers.
Jeg tror ikke at kvinner er mindre dyktige en menn. Jeg tror at strukturelle og kulturelle forhold i samfunnet gjør at kvinner i mindre grad får anledning til å kvalifisere seg og eksponere sine kvalifikasjoner. Jeg skal ikke gå inn på hvorfor det er gunstig at også makt i Akademia er likt fordelt mellom kjønnene - men inntil vi har et samfunn som gir kvinner og menn lik mulighet til å kvalifisere seg til vitenskapelige stillinger, må vi ha ordninger som kompenserer for ulikheten.
UiO har nå innført en slik ordning, radikal kjønnskvotering - det vil si plikt til å ansette en kvalifisert søker av det underrepresenterte kjønn - ved enheter der et kjønn utgjør mer enn 90 prosent av arbeidsstokken. Dette er delvis et resultat av at Venstrealliansen i studentpolitikken har kjempet gjennom et krav om at regelen skulle forsøkes der et kjønn utgjorde mer enn 80 prosent. Kravet er senere blitt fulgt opp i forhold til universitetsledelsen av Studentparlamentets arbeidsutvalg.
Lik rett til utdanning er lite verdt om ikke utdanninga også gir like muligheter etter endt studium. Radikal kjønnskvotering kan i noen tilfeller være et riktig og viktig verktøy for å sikre like muligheter. Den knuser definitivt ikke kvinner.
