Utdanningens verdi
;)
FOTO: Robin Røkke Johansen
Høyere utdanning er dyrt, men uvitenhet koster mer!
Kunnskapsminister Djupedal har mistet mye av sin glans blant studentene etter
fremleggelsen av årets statsbudsjett. Eneste gladnyhet er at studentene ikke er
fattigere enn før. Kjenner Regjeringa bare utdanningens pris, og ikke verdi?
Kvalitetsreformen satte en prislapp på høyere utdanning. Med innføringen av
utdanningskontrakter fastsatte man et gjensidig forpliktende arbeidsforhold mellom
fagmiljø og student - og arbeid koster penger. Med bevilgningsmodellen satte man en
pris på de ulike studiene; der medisin ligger rundt 100.000 kr pr år, mens HF- og
SV-fag ligger tilsvarende rundt 36.000. Da Kvalitetsreformen skulle implementeres,
for den ringe sum av 1.144 millioner kroner, fikk man samtidig et kutt i 4.000
studieplasser. Ett sted måtte jo pengene tas fra, og kvaliteten kunne det jo ikke
gå ut over, var beskjeden.
Kunnskapsministeren fra akademikerpartiet Sosialistisk Venstreparti har videreført studieplasskuttet, og pålegger i årets budsjettforslag i tillegg et kutt i sektoren
på nærmere 275 millioner kroner. Med bakgrunn i Forskningsmeldinga,
Kvalitetsreformen og statsbudsjettene flere år tilbake skulle signalene tilsi en
vekst, ikke reduksjon i sektorens bevilgninger. Hva er det egentlig ministeren
ønsker?
Høyere utdanning er dyrt, men uvitenhet koster mer! Vi vet at det norske politiske samfunn allerede lider allerede av lav oppslutning ved valg, ved populariserte
valgkamper og ved politikerforakt. Innvandrere har høy sannsynlighet for å falle fra
studier, eller ikke begynne overhodet. Slik aner vi konturen av et kulturelt
klasseskille i Norge. Videre vet vi at naturvitenskapen vokser eksponensielt, der
hverdagen vår forandres fra dag til dag. Evnen til å ta i bruk digitale virkemidler,
men også den nye begrepsbruken og forståelsen dette krever påkrever stor
omstillingsevne i befolkningen. Og ikke minst tilsier det norske lønnsnivået at vi
neppe kan basere oss fullt ut på arbeidsintensivt arbeidsliv, om vi skal holde tritt
med internasjonal konkurranse.
Disse forholdene, med flere til, er utfordringer for Norge, både qua kultur, samfunn og næring. Høy sosial mobilitet og arbeidsdeltakelse er essensielt. Derfor er også
barnehageforliket et viktig grep. Men vi trenger å videreutvikle vår kompetanse, og
det raskere enn før. Derfor er et høyt og bredt opptak til høyere utdanning
essensielt for Norge. Universitets- og høyskolekompetanse er evnen til å stadig
forbedre seg selv og omgivelsene. Et slikt gode skal alle kunne få sin del av -
fordi landet trenger det. Allerede i 1988 skrev professor Hernes at «Utfordringene
for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens
talent. De resultater som nås, er ikke på høyde med de ferdigheter som kan utvikles»
(NOU 1988: 28 Med viten og vilje). Djupedal har nå tatt over stafettpinnen, men så
langt virker den å ligge på «et hvileskjær».
Så studenter; bli ved din jobb! Det sier seg selv; ingen kan leve for et lån og
stipend under fattigdomsgrensa. Kvalitetsreformens mål om heltidsstudenten virker
med andre ord dødt. Velkommen til kunnskapsnasjonen Norge!
