Forvirring og kaos?
Søkeren kan neppe føle seg «kastet inn i et rot», slik Worren påstår
Anders Worren forsøker i sin kommentar i forrige utgave av Universitas å lage storm i vannglasset. Han lykkes neppe. Det hevdes at Kulturstyrets forvaltning av regelverket er uprofesjonelt og skaper en utilbørlig forvirring og kaos. Kulturstyret og Velferdstinget leder studentforeninger som søker støtte på ville veier, sies det. Dette er en virkelighetsbeskrivelse jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i.
Worren sikter til en sak hvor Kulturstyret likevel ga søkeren (i dette bestemte tilfellet Oslo Kristelige Studentlag) driftsstøtte etter først å ha avslått søknaden. Ved første behandling var styret delt på midten, og søkeren valgte å benytte seg av klageretten. Den er til for at styret skal ta en ekstra runde på saker hvor søkeren føler at han har kommet dårlig ut. Det er svært sjelden Kulturstyret gjør om sine vedtak, men det foretas alltid en ny og grundig vurdering av saken. Styret fulgte i denne saken den faste rutinen som er fastlagt av Velferdstinget.
På grunn av forfall var Kulturstyrets sammensetning annerledes ved andre gangs behandling av saken. Søkeren ble så funnet støtteberettiget. Merkelig, vil kanskje noen si. Men alle søkere har samme adgang til å klage, og man kan neppe forvente at styrets medlemmer skal stemme mot egen overbevisning. Derav sakens utfall. Jeg vil gjerne påpeke at dette ikke i utgangspunktet var en ren prinsippsak, men en vurdering av søkeren i forhold til den nye «diskrimineringsparagrafen» og et konkret tilfelle.
Søkeren kan neppe føle seg «kastet inn i et rot», slik Worren påstår. Da de klaget inn vedtaket, må det ha vært med et håp om at saken skulle ende nettopp slik den gjorde. Dette konkrete forholdet har heller ingen automatisk overføringsverdi til mange andre tilfeller. Generelt er dessuten Kulturstyrets tildelingsprofil i stor grad forutsigbar, konsekvent og stabil. Jeg har også vanskeligheter med å forestille meg at de foreningene vi støtter føler seg så ille behandlet som Worren skal ha det til. Men når det er sagt vil jeg få påpeke at det i alle demokratiske prosesser vil være et snev av uforutsigbarhet. Forfall, representanter som må forlate møtet, etc. kan endre en saks utfall, men svært sjelden. Dette er en kostnad ved demokratiske løsninger. Likevel har jeg en sterk tro på verdien av demokrati og studentmedvirkning.
Apropos uprofesjonelt. Når Velferdstingets leder uttaler i Universitas (11.10.) at Kulturstyret er barnslig (!) og direkte uprofesjonelt, vil jeg be om at han neste gang forhører seg med Kulturstyret om forhold rundt vedtak og saksbehandling før han gir sine kommentarer. Jeg mener også det er mer naturlig om han tar opp forhold som angår hans tillit til Kulturstyret i Velferdstinget (som velger Kulturstyret) enn i Universitas.
