I fjor høst var det studentvalg på alle fakulteter, og da også der jeg går, på SV. I den forbindelse syntes jeg at jeg i det minste skulle ta for meg de forskjellige programmene for å se hva som var på menyen. Før jeg visste ordet av det sto jeg i heftig debatt om radikal kjønnskvotering med en representant for de radikale. Det hele endte med at jeg stemte for fyllefis, da jeg ikke fant noen fornuftigere alternativ. Jeg håper troverdigheten min ikke svekkes av den grunn, når jeg nå tar fatt på det jeg egentlig ville si.

Dette er svar til Marianne Dahls kronikk i Universitas onsdag 21. februar. Jeg er uenig med mye av det som som sies der, og reagerer særlig sterkt på mangelen på nøyaktighet i den informasjon Dahl bruker som bakgrunn for sine ytringer.

La gå at det er «tilnærmet» 50 prosent kvinner blant stipendiatene på universitetet, og at hun derfor finner det besynderlig at kun 16 prosent av de vitenskapelig ansatte er kvinner. Det jeg derimot lurer på, er hvor mange kvinner som faktisk søker om disse stillingene, som i dag for det meste innehas av menn. Da jeg spurte om det under den nevnte debatten i fjor høst fikk jeg servert den klassiske «det har jeg dessverre ingen tall på, men hør nå her ...».

Det er nemlig her kjernen i problemet ligger. Det er for kjønn som det er for hårfarge: statistisk sett vil det være stor sjanse for at omtrent 30 prosent akademikere er blonde hvis det var 30 prosent blonde blant søkerne. Dahl nevner ikke noen tall overhodet når det gjelder søkere. Jeg tviler sterkt på at tallet er blitt utelatt ved en tilfeldig glipp, men tror heller tvert imot at det ikke akkurat passet inn i helhetsbildet Dahl ville få frem for å legitimere den vedtatte kvoteringsplanen.

Feilen kan ikke ligge i at kvinner blir diskriminert i søknadsprosessen. Derfor lurer jeg litt på om løsningen Dahl så ivrig argumenterer for er den rette? Problemet ligger mye dypere, og jeg tror faktisk hun ser dette, for hun skriver: «Kanskje tiltrekkes ikke kvinner av den type stillinger vi har ved universitetet?»

For å vise at jeg ikke er ensporet vil jeg legge til at det kan tenkes at flere kvinner blir tiltrukket og søker, hvis de plutselig får vite at et visst antall får jobb – uansett. Men hva skjer om dette ikke blir tilfellet? I verste fall kan vi risikere at folk som mangler kompetanse inntar viktige stillinger ved universitetet, som allerede lider av mer eller mindre velfunderte anklager om for lav studiekvalitet. Uansett synes jeg kvoteringen lukter av bestikkelse. Å ta den i bruk er å bekjempe et onde med et annet.

Jeg vet at det er for sent. Men jeg synes løsningen er drastisk og feilslått. Hvis likestillingsprosessen ikke skal gå på bekostning av andre viktige ting må vi vise tålmodighet. Det er verdier, verdensbilder som må endres, både hos menn og kvinner. Når vi slåss mot selveste Historien, kan vi ikke ta i bruk ufine midler. De hører hjemme i fortiden.