Apropos om konsekvenser
Kanskje er det på tide at neisiden begynner å se konsekvensen av egen politikk?
Sist studentparlamentsmøte var en minneverdig forestilling. Man vedtok for det første å sende et høringsutkast om EUs tjenestedirektiv til internasjonal komité for videre behandling. Bakgrunnen var at man frykter at dette tjenestedirektivet skal gå utover det norske gratisprinsippet. Det påfallende med denne situasjonen er at vi nok en gang ser et eksempel på at neisiden syter over det som skjer i EU, uten å være villig til å gjøre noe med det. I det man har sagt nei til EU har man samtidig akseptert at andre fatter beslutninger på våre vegne, for så å tre disse nedover norske hoder når man finner det for godt.
Det å si ja til EU innebærer ikke en ukritisk holdning til alt som kommer fra Brussel, men en erkjennelse at vår eneste mulighet til å påvirke utviklingen innad i EU, ligger i samarbeid med andre. Så lenge vi står utenfor det europeiske samarbeidets politiske beslutningsrom, har vi ingenting vi skulle ha sagt, og nye direktiver vil komme fra kontinentet i forseglet konvolutt. Hvordan verner man best om selvbestemmelsesretten? Ved å si den fra oss? Kanskje er det på tide at neisiden begynner å se konsekvensen av egen politikk?
Det var slik at også akademisk boikott av Israel stod på timeplanen for studentparlamentet. Som motstandere av en slik boikott, planla Den konservative Studenterforening (DKSF) en aldri så liten politisk aksjon. Trist var det derfor å finne ut at Universitas ikke en gang dekker studentparlamentsmøtene. Er det rart ti prosent av studentene stemmer? Kanskje er det på tide at også Universitas begynner å se på konsekvensene av egne prioriteringer?
Forsåvidt gjelder den resolusjonen som ble vedtatt, håper jeg at vi aldri får se de reelle konsekvensene av akkurat den. Det ville i såfall bety slutten for britiske og amerikanske lærebøker, farvel til alt på Blindern som er laget i Kina, og goodbye til en hel rekke internasjonale studenter, samt en vesentlig begrensning i antall land vi som utreisende studenter vil ha mulighet til å bli kjent med. Så vi får håpe at Arbeidsutvalget ser ironien i det hele og lar den ligge i skuffen. Konsekvensene av alternativet – reell gjennomføring – kan fort bli kjedelige.
