Universitas kan 01.03 fortelle oss at det er liten grad av sammenheng mellom studieprogresjon og inntekt ved siden av studiene. Det er ikke forbløffende nyheter for dem av oss som tror studenter selv er de beste til å definere egne grenser.

I 2004 fikk ikke mindre enn 40.000 studenter omgjort hele eller deler av sitt stipend til lån etter at Lånekassen gikk gjennom skattelistene og fant ut hvem som tjente mer enn tillatt beløp. Dette er et system som i liten grad tar hensyn til enkeltskjebner som faller utenfor A4-ordninger, for eksempel der studenter har delt forsørgeransvar og derfor plikt til å ha boenheter av en viss størrelse og standard uten å få full forsørgeruttelling av Lånekassen.

Men også i makroperspektiv er inntektsgrensesystemet verdt å kikke på. Ifølge Lånekassen innebar nevnte avkorting at nesten hver fjerde student ble rammet. 25 prosent av studentmassen har altså jobbet så mye ved siden av studiene eller i sommermånedene at de ifølge Kunnskapsdepartementet, som har utformet reglene, er for velstående til å motta full støtte. Hører vi varselsbjellene ringe? Trolig er det reelle tallet rammede enda høyere siden vi kan anta at mange har innrettet seg etter reglene og arbeidet mindre enn de har kapasitet til eller ønske om. Dette vitner om et system som er i utakt med studentenes behov.

Inntektsgrensesystemet er modent for utskifting. Samtidig med kvalitetsreformen innførte Lånekassen et nytt system for stipendberegning: I stedet for å få et flatt, behovsprøvet stipend som ble utbetalt uavhengig av studienes progresjon, ble stipendandelen knyttet opp til antall oppnådde studiepoeng. Fra dette tidspunktet var ikke lenger stipendet en sosial utjevningsordning, men en betaling for utført arbeid. Da blir det meningsløst å tviholde på tidligere tiders filtreringsmekanismer. Er studentene i stand til å følge normert studieprogresjon og samtidig ha overskudd til å yte en innsats i arbeidsmarkedet, bør de få anledning til det. Den enkelte student kjenner egne grenser best, og i alle tilfeller bedre enn Rolf Reikvam (SV), som i all sin sosialistiske bedrevitenhet vil begrense studenters anledning til å arbeide slik at de skal bruke mer tid på studentkultur.

En fjerning, eller i det minste en vesentlig økning, av inntektsgrensen vil ikke bli en kilde til velstand for unge og allerede velstående. Endringen vil først og fremst komme dem til gode som har kapasitet til, behov for eller ønske om å arbeide mer enn forventet.