Kvalitet eller kvantitet del 2
Man må kunne være stolt av egne kunnskaper uten å bli møtt med ironisk nedlatenhet
Dersom jeg noen gang skulle bli i tvil om hva jeg mener om eliteuniversiteter, eller hvor jeg står i forhold til mine politiske meningsfeller, er det godt å vite at jeg kan lete fram Benjamin André Jonsrud sitt svar på min kronikk «Kvantitet eller kvalitet» (Universitas 18/12 2005). Uten å presentere et eneste motargument, minner Jonsrud meg på begge deler.
Jonsrud synes det er «ironisk» at enkelte professorer definerer seg selv som en del av den eliten de etterlyser. Nettopp det at noen finner det ironisk at Norges mest profilerte akademikere definerer seg som en akademisk elite, synliggjør at vi i dette landet trenger å kvitte oss med likhetstyranniet. Man må kunne være stolt av egne kunnskaper uten å bli møtt med ironisk nedlatenhet! Det må bli lov å være flink!
Videre ser det ut til at Jonsrud definerer eliter etter pengesekken (jf. kommentar om skolepenger). Det er trist at han ser på folks lommebøker før han snakker om deres personlige egenskaper. Mitt poeng er at personlige egenskaper skal utnyttes til det beste for individet og samfunnet. Det skjer ikke ved at politiske instanser konsekvent prioriterer kvantiet framfor kvalitet. Det skjer kun hvis man aktivt viser at man verdsetter og belønner gode resultater, og jobber hardt for å dyrke dem frem.
Jonsrud kom med en konkret utfordring om å legge fram et utdanningssystem som ikke stiller selvfølelsen til elevene på prøve. Det vil jeg ikke gjøre fordi jeg ikke har noen tro på system der selvfølelsen ikke blir brynet. Menneskers selvfølelse settes på prøve hver dag, og det å tro at man kan skape et skolesystem uten et slikt trekk, er fåfengt. Det er dessuten uheldig. Poenget må være at man i det man forteller mennesker hva de er mindre gode i, trekker fram områder der de har sin styrke, for så å videreutvikle denne, uansett hva den består i.
Når det gjelder mine meningsfeller: Jeg ser det som positivt at man innad i en politisk fløy har rom for diskusjon og meningsutvikling. Sentralstyring har jeg lite sans for. Det går rykter om at det er annerledes i andre politiske leire, i alle fall om man skal dømme ut i fra de ideologiske prinsipper.
