Hvem lyver?
Hva Giske og Reikvam bygger sin påstand på er umulig å forstå.
;)
FOTO: Aslak Johannesen
For leserne av Universitas må det være forstemmende å lese oppslag med beskyldninger om løgn fra ledende politikere. Jeg kan forsikre om at jeg finner det like forstemmende.
La meg derfor av respekt for leserne simpelthen legge frem dokumentasjon i forhold til to sentrale påstander Trond Giske (Ap) og Rolf Reikvam (SV) kom med i forrige Universitas, så kan leserne selv vurdere. Den samme øvelsen kan gjøres med flere av eksemplene, blant annet knyttet til NOKUT, universitetsstatus og reisestipend, men plasshensyn gjør at jeg må begrense til to (siden Reikvam har etterlyst dokumentasjon, kan han få det ved henvendelse.)
Giske og Reikvam uttaler; «Clemet startet fireårsperioden med å stemme mot forslaget om å øke kostnadsnormen fra 70 000 til 80 000 kr…» Fakta finnes i budsjett-innst. S. nr. 12 - 2001-2002 (side 39) der det står: «Departementet foreslår å øke kostnadsnormen med kr 1 000 til kr 8 000 pr. mnd. for undervisningsåret 2002-2003.» Forslaget var en videreføring av forslag fra regjeringen Stoltenberg. Hva Giske og Reikvam bygger sin påstand på er umulig å forstå.
På spørsmål fra Universitas om hans planer for finansiering av kvalitetsreformen svarer Giske: «Det er en løgn for å avlede oppmerksomheten. Reformen skulle finansieres i hvert enkelt budsjett fra år til år…» Følgende ligger til grunn for påstanden om at Giske neppe hadde planer om å fullfinansiere kvalitetsreformen: I stortingsmelding nr. 27 tallfester Giske kostnadene ved endringene i studiefinansieringen, men ikke for kvalitetsreformen. I brev til Stortinget der han er bedt om å kommentere sektorens egne anslag, argumenterer han for at disse baserer seg på bristende forutsetninger, blant annet at effektiviseringsgevinster m.m. er undervurdert. Det kan vanskelig bety annet enn at beregningene etter Giskes syn var for høye. Han gir igjen ingen tallfesting, men henviser til de årlige budsjettene.
I behandlingen i Stortinget var alle partier, med unntak av Ap, bekymret for at Giske hadde undervurdert kostnadene ved reformen, ref. Inst. 337, side 9-10.
Til sammenligning tallfestet Samarbeidsregjeringen utgiftene til kompetanseheving i forbindelse med Kunnskapsløftet til 2-3 milliarder kroner i meldingen, i tillegg til standardformuleringen at man vil komme tilbake i de årlige budsjettene.
Ut fra dette kan man jo selv trekke sin konklusjon, men det vanskelig å finne indikasjoner på at Giske ville fullfinansiere reformen, mens det er en rekke tegn på det motsatte.
