Rektorkandidat Kristian Gundersen har i Universitas tidligere brukt IT-metaforen «what you see is what you get» for å vise at Det medisinske fakultet var et dårlig sted å være student. Jeg tillater meg uoppfordret til å følge opp Gundersens metafor:

Medisinstudiet, som jeg selv går på, har langt flere utvekslingsplasser enn vi har søkere til, herunder ved verdensledende institusjoner innen medisinsk utdanning som Harvard og Karolinska. At antallet innreisende studenter er større enn utreisende er også til heder for en utdanningsinstitusjon i et lite land med et, i internasjonal sammenheng, ukurant språk. Studenter får tilbud om, og oppfordres til, å formalisere studentforskningen sin med opptak i et PhD-program, med finansiering fra Norges Forskningsråd for at studentene skal slippe å velge mellom forskning og deltidsjobb. Fakultetet arrangerer, som et av de få gjenværende, fortsatt kontinuasjonseksamen, og har på tross av det store pålagte kuttet fra universitetsstyret inneværende år opprettholdt kostnadskrevende ordninger som eksterne sensorer og utplasseringsordninger.

Gundersen hevder i sin valgplattform å ha «et bevisst forhold til at mange institusjoner i dag opptrer som kommersielle aktører, og delvis i konkurranse med UiO» (under «Internasjonalisering»). På tross av dette vies knapt oppmerksomhet til hva som skal gjøre universitetet vårt til et attraktivt studiested for alle utdanningsnivåer (med unntak av en naiv tro på at bare forskningen er best i landet vil alt annet falle på plass). Gundersen erklærer at han vil «arbeide for at det i rektorperioden settes et hovedfokus på PhD-utdanningen». Det er derfor kanskje ikke helt tilfeldig at han er den eneste rektorkandidaten som ikke har tatt seg bryet med å inkludere minst en student blant sine forslagsstillere.