Bør studentene begynne å betale skolepenger? Og er det greit at man legger ned viktige fag fordi de er «ulønnsomme» i bedriftsøkonomisk forstand? Dette er noen sentrale spørsmål som studenter og ansatte ved universitetene bør stille seg i disse dager. Mye står på spill, og til og med rektor Arild Underdal er bekymret.

Det regjeringsoppnevnte Ryssdal–utvalget la frem sin innstilling den 23. september, og de ønsker mange drastiske forandringer i universitets– og høyskolesektoren. Mens universitetene og høgskolene i dag er statseide, og i all hovedsak statsfinansierte, så ønsker utvalget å gjøre dem til selveiende stiftelser med større ansvar for egen finansiering. Dette vil nesten automatisk bety at utdanningsinstitusjonene får dårligere råd. For å dekke underskuddet vil universitetene måtte satse på skolepenger og/eller økende oppdragsforskning. Alternativt vil man måtte legge ned eller redusere kvaliteten på mange av dagens fagtilbud. Utvalget vil også at rektor ikke lenger skal være demokratisk valgt, og at Universitetsstyret skal ha et flertall av folk som ikke er tilknyttet Universitetet. Næringslivsfolk og samfunnstopper får mer makt på bekostning av studenter og ansatte.

Ryssdal–utvalget fremhever statens innflytelse på utdanningssektoren som et stort problem. Det virker imidlertid ikke som om de er særlig opptatt av problemene som er knyttet til næringslivets innflytelse gjennom oppdragsforskningen. Attac Blindern mener at det er viktig å erkjenne at næringslivets finansiering av forskningen i mange sammenhenger er problematisk. Ikke alle viktige samfunnsmål har pengesterke næringsinteresser i ryggen. Og mange pengesterke bedrifter driver med samfunnsskadelig virksomhet. Eksempelvis er oljeindustrien sterk i Norge, og de driver med korrupsjon og forurensning. Forskerne ved universitetene bør ha full frihet til å drive med kritisk forskning rundt denne virksomheten, selv om dette er kommersielt ugunstig blant annet fordi oljeindustrien ikke vil betale for slik forskning.

Hvor vanskelig kan det være?

Før lunsj tirsdag 23. september var jeg på Universitetsbiblioteket (UB) for å låne en bok. Ikke noe problem, bare kom og hent den torsdag etter kl 14. At lesesalsplassene på \'nye\' UB er stengt fordi bygningen bokstavelig talt faller i hodet på en er forståelig nok. At man må vente to dager på å få låne en stakkars liten bok er verre å forstå. I hvert fall for mitt lille hode.

Nå kjenner ikke jeg alle detaljene for hvordan sikkerhetsinstruksene for å hente en bok er, men når de først kan hentes, så skjønner jeg ikke at det tar over 48 timer. De ligger jo tross alt systematisk plassert (etter det fantastiske Dewey systemet), en etasje eller to lenger opp i bygningen. At sikkerhetsinstruksene er noe særlig mer enn at man må ha på seg en hjelm, kanskje også bevæpne seg med en stokk mot disse farlige takplatene som til stadighet (det er vel 2–3 kjente tilfeller) løsner, er lite trolig. Derfor mener jeg at UB viser en serviceinstilling overfor sine brukere som er på linje med den du kunne finne i Øst–Europeiske postkontorer under kommunisttida. Jeg håper at taket blir fikset, så det går an å bruke biblioteket på en fornuftig måte igjen.

Homofili og kristen tro

I sommer har tusenvis av unge fått tilgang til et ressurshefte som går under navnet «homofili og kristen tro». Parallelt er også nettstedet homofili.com åpnet. Initiativtaker er Øivind Benestad som undertegner som «studentprest».

Vi som er studentprester for Den norske kirke i Oslo, er dypt uenige i de holdninger til homofili som formidles i heftet og på nettstedet. Det er viktig for oss å formidle at Den norske Kirke ikke er med som utgivere av heftet «homofili og kristen tro». Dessuten finner vi det sterkt beklagelig at Benestad ikke presiserer i hvilken sammenheng han arbeider som studentprest.

Den norske kirkes studentprester er ansatt av kirken for å være en ressurs for studenter på lærestedet. En stor del av vårt arbeid er møter med unge mennesker i sjelesorg og samtaler.

Vi vil møte alle studenter med samme verdighet og omsorg uansett seksuell legning, etnisk tilhørighet, livssyn og livssituasjon.

Vi ønsker ikke å bli identifisert med innholdet i et ressurshefte og et nettsted som formidler at en ikke kan være homofil og samtidig kristen. I heftet uttrykkes det også at homofili kan helbredes og at homofile ikke kan leve ut sin kjærlighet sammen med en kjæreste. Kirke og samfunn har lang tradisjon for å spre denne type skepsis og undertrykking av homofile som dette heftet og nettstedet nå formidler. Dette vet vi har gjort livet vanskelig for mange i forhold til tro og identitet. Som prester beklager vi sterkt at slike holdninger fortsatt spres!

Spørsmål om seksuell legning og identitetsavklaring er tema som noen strir med. Vi vil møte slike tema med en respektfull holdning til den enkeltes historie, og ikke med slike fastlåste og stereotype framstillinger som blant annet formidles i ressursheftet. Som studentprester og samtalepartnere vil vi lage trygge rammer for å kunne samtale om seksualitet og om etikk. For vår del er det derfor viktig å vise hvor vi står i denne saken.

Den norske kirkes studentprester ved UiO og HiO