I en kronikk i Universitas 27. august formaner parlamentarisk leder i Venstre Trine Skei Grande, Justisminister Odd Einar Dørum (V) og professor Kaare Norum norske studenter til å omfavne den norske regjeringens ambisjon om å gjøre utdanning til en handelsvare på et internasjonalt marked.

Vi syns det er problematisk at kronikkforfatterne misbruker sine posisjoner som autoriteter til å bagatellisere ulempene som er knyttet til å gi kommersielle aktører fritt spillerom på utdanningsmarkedet. De prøver dessuten å avfeie sine meningsmotstandere som «steinkastende antiglobalister», en karakteristikk vi for eksempel tviler på at Sør–Afrikas utdanningsminister ville kjenne seg igjen i. Deres innlegg er særlig skremmende ettersom dette temaet nesten ikke har vært belyst i samfunnsdebatten, verken her på Blindern eller i en større offentlighet.

Kronikkforfatterne skriver at liberalisering av utdanning er en forutsetning for å skape sterke kunnskapsmiljøer som kan ta del i debatten om globaliseringen. Dette er feil: Sterke kunnskapsmiljøer som kan evne å bringe fram alternative perspektiver forutsetter tvert imot uavhengige utdannings– og forskningsinstitusjoner. Disse er ikke forenlige med en markedstenkning.

Tror tilhengere av Generalavtalen for handel med tjenester (GATS) at utgangspunktet for forhandlingene om utdanning er et ønske om å ta et løft innenfor utdanningssektoren? Da lurer de i så fall seg selv.

WTO–systemet er en handelsorganisasjon. Avtaler som forhandles fram har kommersiell konkurranse og stadig høyere avkastning som målsetning. Alle andre hensyn er underordnet. Konsekvensene blir at markedet får definere samfunnets behov. Men til tross for WTOs tydelige kommersielle profil, forsikrer kronikkforfatterne oss at det ikke vil være noe problem å forfølge en nasjonal utdanningspolitikk hvis utdanning blir en del av dette systemet.

Det er sant at landene kan velge å «forskjellsbehandle» sine utdanningsinstitusjoner. Dette er altså et unntak til regelen om likebehandling, som dikterer at utenlandske og nasjonale bedrifter må gis de samme konkurransevilkårene. Men dette unntaket vil bare være gyldig for land som ikke har åpnet opp sin utdanningssektor. Det blir derfor vanskelig for Norge å gjøre krav på dette, ettersom den norske regjeringen går stadig lengre i sine forsøk på å likestille private og offentlige utdanningsinstitusjoner.

Verre er det at utviklingslandene blir nektet muligheten for å drive en nasjonal utdanningspolitikk allerede ved forhandlingsbordet. Norge presser for eksempel på for at Sør–Afrika skal liberalisere sin utdanningssektor. Det skjer samtidig med at den sørafrikanske utdanningsministeren har sagt at oppbyggingen av demokratiske akademiske miljøer i Sør–Afrika vil svekkes dersom høyere utdanning blir privatisert gjennom GATS–avtalen og vil føre til økte skiller i et samfunn som er preget av store forskjeller mellom fattige og rike.

Kronikkforfatterne sier de vil rydde opp i et «anarkisk» utdanningsmarked. Ved hjelp av geopolitisk språkbruk og lettvinte henvisninger til FN prøver de å framheve WTO som en regulerende og derfor positiv instans. De mener at en systemkritikk bare er gyldig dersom kritikerene først godtar WTO som et legitimt overnasjonalt organ – til tross for at denne organisasjonen er, som de selv påpeker, udemokratisk. At Dørum kan kreve at WTO må bli mer åpen samtidig som hans regjering nekter offentligheten innsyn i hva Norge krever av andre land i GATS–forhandlingene, gir ikke mye troverdighet med tanke på å fremme demokrati.

Det såkalte «grenseløse kunnskapssamfunnet» har både sosiale, geografiske og økonomiske grenser. Disse vil forsterkes innenfor WTO–systemet. Vi oppfordrer studenter og ansatte til å protestere mot at utdanning legges inn i GATS–avtalen. Vi krever at Norge offentliggjør kravene de har stilt overfor Sør–Afrika og andre land i Sør, og at Norge stiller seg på samme side som u–landene i midtveisgjennomgangen i Doha–runden som skal være i Cancun 10–14. september.