Livet som student er godt, det synes i hvertfall jeg. Om jeg ikke har så mange penger, har jeg mange andre goder jeg kan nyte godt av: Utdannelsen min er i all hovedsak gratis, selv om alle pensumbøkene gjør et dypt innhogg i studielånet, godt studiemiljø, kjempebra treningstilbud og gratis helsetjeneste, og nå også studentrabatt på Sporveien! Og jeg tror det er mange som har det som meg: det er sikkert mange tiltak som kunne gjort studenthverdagen vår enda bedre, men vi klager ikke, vi har det jo helt greit!

Dessverre kan det hende at vi studenter klager for lite, og at vi ikke klarer å klage høyt nok. Når vi først klager, så klager vi bare til de andre i kollokviegruppa! Aldri til de som burde høre på oss, nemlig UiO og politikerne på Stortinget. For tiden er det 2 saker som bør oppta alle studenter ved UiO.

Ledelsen ved UiO ønsker at studentene skal betale papirpenger, altså penger for kopiering og utskrifter. Dette ønsker de å gjøre ved å pålegge oss en avgift på 600 kroner i året! Det er gjort mye galt og dårlig arbeid i saksbehandlingen, men det groveste er at UiO ikke har lovhjemmel til å pålegge studentene en flat avgift for kopier og utskrifter. Dette vet ledelsen, men ønsker likevel å gjennomføre det. Vi studenter får håpe at Kollegiet har en bedre rettsfølelse enn det Universitetsdirektøren har.

Den andre saken som berører studenter ved UiO, er budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Frp. Et budsjettforlik som fører til at Helsetjenesten mister 4.5 mill i støtte, eller 1/4 av budsjettet. Dette er et forslag ingen var forberedt på, og kom som lyn fra klar himmel. Det eneste som er helt sikkert, er at Helsetjenesten ikke kan bestå slik den er idag uten at disse pengene kommer inn i budsjettet igjen. Fra januar må altså Helsetjenesten legges om, og det synes jeg er utrolig trist, både for de ansatte på Helsetjenesten som gjør en fantastisk bra jobb for så mange tusen studenter, men også for alle oss som nyter godt av en gratis (!) helsetjeneste.

Hva skjer hvis disse to forslagene blir gjennomført? En ting er at det ikke er vits i å øke studiefinansieringen (les: studielån) hvis økningen blir spist opp av flere utgifter som legges på studentenes skuldre. En annen sak er hvordan vi skal markere vår uvilje mot slike forslag. Det har hjulpet tidligere å demonstrere, og vi er mange, men klarer vi og gidder vi å samle oss? I noen land streiker studentene; de nekter å ta eksamen. Faktisk er dette et effektivt signal til politikerne; det er utrolig pinlig for et land som vil ligge i verdenstoppen å ikke produsere vekttall! Men i Norge er vel dette helt umulig, for det store stygge dyret som heter Lånekassen og som vi alle er avhengige av, fører til at politikerne har oss i sin hule hånd, med trussel om inkasso.

Til syvende og sist finner vi studenter oss i både det ene og det andre. Jeg håper bare tålegrensen vår ikke er for høy.