Offentligheten, og samtalen, er åpen for alle. Også kvinner. Likevel er det forbausende få som har noe å si. Særlig kvinner. Kvinnfolkskvalder er, til forskjell fra menns trettende og langtekkelige samtaler om politiske og filosofiske spørsmål, helt utmerket avkobling. I hvert fall om vi skal tro dramatiker og samfunnskritiker Ludvig Holberg som foretrakk fruentimmerselskap når han skulle samle krefter til nok en dag i krigen. Man kan spørre seg hvorfor det likevel er slik at det stort sett er menn som eksponeres i mesteparten av det som finnes av underholdning på TV og radio – der det eneste kriteriet for legitimitet er å være småpludrete. Kanskje er det fordi de ikke er redd for å vise ståpikken sin. Uansett hvor liten den er. Offentligheten er et rom skapt av og for menn. Den offentlige samtalens historiske vilkår er det radikale skillet mellom offentlig og privat som oppsto i kjølvannet av industrisamfunnet. Far var ute og tjente penger, røkte og diskuterte. Mor tok seg av hjemmet, drakk te og sladret med venninnene sine. Det opprinnelige kriteriet for å ha en stemme i offentligheten var å være selvstendig næringsdrivende med en viss inntekt. Den alminnelige oppfatning var at man ikke kunne ha en selvstendig mening uten å være økonomisk uavhengig. På 1700–tallet var dette ensbetydende med å være mann. Slik er det ikke lenger. Kvinner har adgang til alle offentlige arenaer på lik linje med menn. Det er allerede et flertall av kvinnelige studenter, men i offentligheten vil vi antagelig ikke merke så mye til dette, hva tema og faglige perspektiver angår. Problemet er at kvinner aldri slutter å gjøre lekser. Fortsatt er det menn som gir premissene, og som setter karakter på pliktoppfyllende jenters prestasjoner. Politikk på sin side, er bare kjedelig. Det er vi enige om, alle sammen. Den politiske debatten, det være seg i denne spalten eller i hvilke medier som helst, er redusert til standardisert oppramsing av argumenter fra proffe organisasjonsmennesker, uten kontakt med dem de representerer. Dette til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, at departementene er overtatt av flinke piker med samfunnsvitenskapelig embedseksamen. Som i stedet for å utvikle et eget språk i konkurranse og samspill med det eksisterende, adopterer det og blir lydige etterplaprere. Det å være flink er ikke nødvendigvis en uting. Problemet er at kvinner er flinke på en kjedelig måte. Alt som ikke er personlig er altså uinteressant. Med personlig menes en generalisering av egne erfaringer. Tradisjonelt sett er kvinner mer private enn menn, som på sin side er svært saksorienterte. Det personlige er syntesen mellom disse to posisjonene– mellom offentlig og privat. Det vil si at kvinner må løfte blikket noe utover sin egen navle, mens mennene må prøve å få øye på den igjen. Slik blir kvinnene litt mer menn og mennene litt mer kvinner, uten at noen av dem blir enerådende. Det er imidlertid en misforståelse å tro at personlig er ensbetydende med privat. Det er ikke tilfeldig at når jentene overtar etter Thomas Giertsen og Espen Thoresen på Scene West er det med et program som heter Helt privat. Det er et fremskritt, og ikke minst fint for henne, at Janne Rønningen tør å lage TV–program sammen med sin beste venninne, for sine beste venner. Personlig må jeg imidlertid innrømme at jeg driter i hvor lenge Kristin Skogheim tisser. Likevel er det mye som tyder på at politikken ikke lenger er et offentlig, men et privat anliggende. Den nye feminismen har gitt seg uttrykk i private historier om hvor vanskelig det er å vokse opp på små steder i Norge og Sverige. Gravalvorlige opptegnelser fra den virkelige virkeligheten. Det handler om spisevegring, rasisme og undertrykkelse. Ikke noe å le av. En av redaktørene for den feministiske utgivelsen Råtekst har i høst fulgt opp med fanzinen

Utflod. Det er det ikke mange som har hørt om. Kanskje skyldes det at det er en dårlig fanzine. Til Dagbladet sier hun at det er det som er meningen. For å vise at jenter ikke må være flinke. Et skritt i riktig retning. Kanskje. Mens enkle piker fra landet med dårlig selvtillit som mest fremtredende egenskap inviterer seerne hjem til seg selv, stifter Johan Golden og Atle Antonsen "Det politiske parti". Hvilket bare bekrefter at kvinner er fra Venus og menn fra Mars og ikke forstår hverandre osv. Det mest velykkede eksempelet på et androgynt offentlig prosjekt er Otto Jespersen. Han evner å skape sterke personligheter som både er morsomme, intelligente og politiske. Selv når han er kvinne.