I forrige ukes intervju med Espen Schaanning framkom følgende bemerkning om psykiatrien: "I Norge står fortsatt institusjonspsykiatrien klar med sjokk, sprøyter og piller. Foucault så på dette som en videreføring av tukthusene. Derfor er han fremdeles tung å fordøye for deler av psykiatrien, sier Schaanning." Beskrivelsen av institusjonspsykiatrien som står klar med sjokk, sprøyter og piller får meg til å assosiere med en slags Frankenstein–institusjon, hvor mennesker blir straffet og pint med diverse uhyggelige metoder. Sammenlikningen med tukthus bidrar ytterligere til å forsterke dette inntrykket. Dette stemmer så dårlig overens med den erfaringen jeg selv har fra arbeid som pleieassistent ved en psykiatrisk institusjon at jeg føler for å kommentere utsagnet.
Det er en kjent sak at elektrosjokk i forholdsvis nær fortid har blitt benyttet på feilaktige måter og at primitivt utstyr førte til ubehag for pasientene som gjennomgikk behandlingen. I dag blir sjokkbehandling imidlertid regnet som en effektiv behandling av tunge depresjoner. (Atkinson, R.L. m.fler 1996: Hilgard\'s Introduction to Psychology.) Metoden benyttes der hvor terapi eller medisiner ikke hjelper eller hvis depresjonen er så dyp at det haster med å lindre pasientens plager2. Behandlingen blir foretatt i lett narkose og kan i tråd med norsk lov ikke foretas uten pasientens samtykke. Bivirkningen er først og fremst et forbigående hukommelsestap. (Hånes, H. 1997: Depresjon, et informasjonshefte fra rådet for psykisk helse).
Det er selvsagt korrekt at medisinering i form av piller og sprøyter benyttes i psykiatrien. En person som selv ikke har vært psykotisk vil neppe kunne forstå hvilken uutholdelig psykisk smerte det er å se og høre ting som ingen andre oppfatter, men som virker helt reelt for vedkommende. At det blir benyttet medisiner som kan dempe disse sinnsforstyrrelsene burde ikke regnes som et overgrep.
Tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering av pasienter er og bør være en vanskelig etisk problemstilling. Men spørsmålet man til enhver tid må stille seg er hva alternativet kan være. Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar på hva man skal gjøre med alvorlig syke mennesker som man av erfaring vet kan komme til å skade seg selv eller andre hvis de får anledning til det. Har Foucault noe godt svar på det?
Det mest alvorlige med det omtalte sitat er at det bidrar til å opprettholde tabuforestillinger om psykiatrien. Det gjør at mennesker som har behov for hjelp fra psykolog/psykiatrisk institusjon fortsatt vil ha en høy terskel for å oppsøke hjelp. Jeg har lært å kjenne en lang rekke mennesker som arbeider i psykiatrien som dag ut og dag inn, år etter år yter omsorg for pasienter. Dette er mennesker som gir svært mye av seg selv i sitt arbeid og som slettes ikke passer inn i bildet av institusjonspsykiatrien som et "tukthus". Koblingen mellom psykiatriske institusjoner og tukthusene synes for øvrig å være ganske obskur. Jeg tror det er et fåtall som har hørt om eller bekymrer seg nevneverdig over en slik kobling.