Universitas hadde 11. september en artikkel med tittelen «Straffes for å spørre om hjelp». Reportasjen forteller om studenter ved Institutt for informatikk som er redde for å stille spørsmål til sine gruppelærere fordi de da vil bli trukket i karakter, og den gir inntrykk av at denne situasjonen er en konsekvens av kvalitetsreformen. Artikkelen fremstiller kvalitetsreformen på en måte som ikke stemmer med reformens intensjoner, og den gir også et inntrykk av undervisningspraksis ved Institutt for informatikk som ikke er i overensstemmelse med instituttets politikk. Siden Institutt for informatikk allerede er iferd med å følge opp denne konkrete saken for å oppklare de misforståelsene som har oppstått, skal jeg nøye meg med noen generelle ord om kvalitetsreformen og underveisvurdering. Før jeg begynner, vil jeg likevel benytte anledning til å nevne at tidligere års utgaver av kurset INF 242 (med de samme kursansvarlige) har fått svært gode studentevalueringer.

Et av de viktigste målene med kvalitetsreformen er å bedre universitetets oppfølging av studentene. Det betyr blant annet at man i større grad enn før nettopp ønsker å få til en dialog mellom lærere og studenter slik at studentene skal få hjelp med akkurat de spørsmålene de selv lurer på. Studenter skal oppmuntres til å spørre om hjelp, ikke straffes for det! Kvalitetsreformen har imidlertid også andre mål. Et av disse er at studentenes kunnskaper ikke bare skal vurderes gjennom en muntlig og/eller skriftlig eksamen ved semesterslutt, men at de skal evalueres jevnlig gjennom hele semesteret ved bruk av varierte vurderingsformer. Én av de aktuelle vurderingsformene er skriftlige hjemmeeksamener. Dette er en form som egner seg godt i informatikk der studentene skal lære å løse komplekse problemstillinger ved hjelp av datamaskin. Løsningene skal ikke bare være «prinsipielt korrekte» – mye av poenget er at de faktisk fungerer i praksis! Dette kan man ikke kreve på en skriftlig «skoleeksamen» med begrenset tid, og Institutt for informatikk har derfor lang erfaring med obligatoriske oppgaver. Det nye er at disse oppgavene nå skal få en karakter som inngår i den endelige kursvurderingen.

Det er ikke til å komme forbi at disse to elementene i kvalitetsreformen står i et visst spenningsforhold. Selv om lærerne i utgangspunktet skal være imøtekommende for alle typer spørsmål, kan de ikke svare detaljert på spørsmål om hvordan (hjemme–)eksamensoppgavene skal løses uten å gi en enkelt student en urettmessig fordel framfor andre studenter. Samtidig bør det være mulighet til å svare på visse spørsmål om eksamen – spesielt i informatikk kan en liten tue fort velte et stort lass, og ingen er tjent med at studentene sitter i flere dager og grubler over en liten detalj som kunne vært oppklart på fem minutter. Hovedpoenget må være at det er klare regler for når man kan spørre fritt, og at det er satt av nok rom til frie spørsmål og diskusjon.

Én ting er sikkert: Kanskje den viktigste forutsetningen for at kvalitetetsreformen skal lykkes, er at lærere og studenter ser på hverandre som samarbeidspartnere i et læringsprosjekt og ikke som motstandere i et spill om karakterer!