«Vårt samfunn og våre interaksjoner med hverandre har skapt et massivt tre av kunnskap, verdier og utvikling, og det er utdanning som gir enkeltmennesket stigen som er nødvendig for å høste fruktene av dette treet.»

I dette grufulle forsøket på å skape en utdannings-mythos, går Norsk Studentorganisasjons (NSO) Jens Folland til angrep på sosiolog Ottar Brox. Sistnevnte har ved flere anledninger påpekt at vi i Norge er for opptatt av at flest mulig unge skal ta høyere utdanning.

I 2011 forteller vi landets unge at høyere utdanning er helt nødvendig for å få en sikker jobb med god lønn. Disse forventningene kan føre til at mange begynner på et utdanningsløp de ikke har interesse for eller forutsetning for å gjennomføre, og Brox mener lærlingeordningen og de praktiske aspektene ved studier bør utbygges. Den viktigste yrkeserfaringen får man på jobben, ikke på lesesalen, og relevant praksis blir i stor grad neglisjert innen høyere utdanning.

Universiteter og høyskoler er tjent med at flest mulig studenter avlegger flest mulig studiepoeng hvert år, og finansieringen følger studieprogresjonen. Dette belønner dem som klarer å kjøre flest mulig unge gjennom kverna som kalles høyere utdanning – nærmest uavhengig av hva disse studentene faktisk har lært, eller hva kunnskapen kan brukes til.

Å sette av flere år til å ta høyere utdanning koster både staten og den enkelte student store summer. Derfor er det på sin plass å spørre hva vi får igjen for pengene: Staten får økte utgifter ved å holde unge utenfor arbeidslivet i flere år, mens studentene selv risikerer å havne i en fremtidig situasjon med «akademikerarbeidsløshet» hvor deres kunnskap ikke nødvendigvis er etterspurt i arbeidsmarkedet.

NSO har selvsagt helt rett i at vi trenger flere ingeniører, sykepleiere og lærere. Men hvor mange markedsførere med spesialisering på sosiale medier trenger vi? Med dagens system er det ikke gitt at vi faktisk utdanner de yrkesgruppene og den kunnskapen samfunnet har behov for.

Vi er vitne til en nærmest blind tro på at høyere utdanning er nøkkelen til å løse alle våre problemer – både som sosialt virkemiddel og som fremtidsvisjon i «Kunnskapsnasjonen Norge». Ikke alle kan leve av teoretisk kunnskap, studiepoeng og mastergrader. Og det er lite som tyder på at en gjeng høyt utdannede markedsførere kan twitre oss ut av problemene når oljen tar slutt.