Etter runde to i retten, konkluderer universitetsdirektør Gunn-Elin Bjørneboe med at det nå kan bli satt en sluttstrek for en langvarig og vanskelig personalsak. Det er godt mulig Universitetet i Oslo (UiO) er kvitt historieprofessor Arnved Nedkvitne. Det er mindre trolig at man har løst problemene med et elendig arbeidsmiljø.

Borgarting Lagmannsrett har kommet frem til at UiO hadde retten på sin side da de sparket Nedkvitne. I dommen heter det at det ikke er ytringene i seg selv, men «de konsekvenser de over tid har hatt for arbeidsmiljøet for en del kollegaer, herunder kollegaer ved ledelsen i instituttet» som er avgjørende for avskjedigelsen. Ting ligger altså til rette for at UiO kan kvitte seg med personer som forsurer arbeidsmiljøet også i fremtiden, selv om det er vanskelig å tolke hvordan retten skiller mellom ytringer og konsekvenser av ytringene.

Arnved Nedkvitne har blitt presentert som selve årsaken til et elendig arbeidsmiljø ved Institutt for arkeologi, konservering og historie. Likevel er det mye som tyder på at Nedkvitne-saken bare er toppen av isfjellet. I forrige utgave av Universitas kunne man lese om årelange konflikter i historiemiljøet ved UiO, også før Nedkvitnes tid. Historien viser et institutt preget av personkonflikter, interne grupperinger og nedlatende personkarakteristikker. Lite tyder på at Nedkvitne har vært alene om å forpeste arbeidsmiljøet ved sitt institutt.

Ved å sparke Nedkvitne har UiO først og fremst kvittet seg med symptomet på et dårlig arbeidsmiljø – ikke selve årsaken. Dersom man nå har et juridisk grunnlag for å sparke personer som ødelegger arbeidsmiljøet, har UiO et omfattende stykke arbeid foran seg.

Kanskje er det på tide med en real vårrengjøring?

Anne Karine Nymoen og Norsk Studentorganisasjon punger ut 70 000 kroner i måneden for lokaler de ikke bruker.

La oss håpe Hafslund-regninga er inkludert i leia.