Dette er slik de fleste kjenner til Afrika: Det er den verdensdelen som er plaget med etterslepet etter kolonitiden, interne borgerkriger, diktatur, korrupsjon, lav levealder, enorme dødstall grunnet AIDS, vold mot homofile og minoriteter, et råttent utdanningssystem og manglende likestilling. Vi ser det stadig vekk på fjernsynet og vi leser om det i avisene. Av de 29 største konfliktene i verden, foregår 12 av dem nettopp i Afrika sør for Sahara, ifølge FN-sambandet. Dette ser både studentene og Universitetet i Oslo (UiO) ut til å ha glemt.

Vi ser sjeldent Afrika sør for Sahara fra den andre siden. Afrikas kunst, musikk og dans. Siden 2004 har Universitetet i Oslo (UiO) hatt et studietilbud der det legges til rette for at studentene skal bli kjent med dette kontinentet. Det gis riktig nok undervisning i emner om det samme området i andre studieretninger, blant andre innen statsvitenskapen, historie, språkfag og sosialantropologien. Mange av disse emnene er også integrert i graden som har kunnet tilbys i Afrikanske studier. Og utvekslingsavtalene som ble tilbudt studentene har vært en del av det som gjør studieretningen attraktiv. Likevel kan det se ut som at Afrika ikke er så interessant for studentene lengre. Enda mer urovekkende er det at UiOs nedtrapping av Afrika-fokus ser ut til å øke i intensitet. Universitetet har valgt å flytte sitt fokus litt lengre nord, nemlig til Midtøsten. Til og med professor og programansvarlig ved Afrika sør for Sahara Ingse Skattum ser ut til å ha gitt opp. Når hun går av med pensjon er det ingen til å ta over for henne, og studiet legges ned. Ingen andre enn studentene som er integrert i studiet ser ut til å reagere.

At bare 69 studenter i 2009 valgte å utveksle til Afrika sør for Sahara er urovekkende. Denne regionen er mottaker av store bistandssummer fra Norge hvert år. Det at vi anerkjenner kontinentets behov på bistand, men ikke prioriterer akademisk kunnskap om kontinentet er et paradoks.
Det er et kjent faktum at de skarpeste hjernene i denne regionen ofte blir hentet til utlandet. Det er forståelig at manglende infrastruktur og språkvansker er en grunn til at studenter velger å ikke utveksle dit. Men igjen, er det ikke til nettopp de områdene det er viktigst å eksportere skarpe hjerner tilbake til? En norsk student i Zimbabwe er langt viktigere enn en norsk student i Danmark.