Universitetet i Oslo (UiO) har unnlatt å oppfordre personer med innvandrerbakgrunn å søke stillinger i sine stillingsutlysninger. Selv ikke etter at regjeringen i 2002 gikk ut og spesielt ba statlige virksomheter om å innfelle tre setninger i stillingsannonser, endret Universitetet sin praksis. Unnskyldningen er at det ville bli for dyrt med en utvidet tekst i annonsene. Dette er latterlig. Som moderniseringsminister Morten A. Meyer uttaler: «Hvis det er for dyrt får de heller gå ned på skriftstørrelsen». Såre enkelt altså. Uansett er det vaskelig å se at tre setninger ville utgjøre en betydelig utgift i regnskapet til landets største universitet.

Det er trist og pinlig at UiO, som bør gå foran og være en foregangsinstitusjon på modernisering, og inkludering, ikke gidder å løfte en lillefinger for å øke antallet søkere med innvandrerbakgrunn. For dette må være for en lillefinger å regne. I årevis har vi trolig gått glipp av gode søkere på grunn av en slik idiotisk sparekniv. Dette er søkere som kunne ha bidratt til å øke mangfoldet i fagmiljøer som sliter med ensidighet og fastgroddhet.

Det er altså på skyhøy tid at det som kan gjøres for å øke andelen ikke–etniske nordmenn ved Universitetet, gjøres. Deri ligger det å innkalle kvalifiserte søkerne med «en annen bakgrunn» til intervju, og veie deres bakgrunn som en ressurs og verdi i seg selv, som en motvekt mot det satte. Mer sidrompa enn det har vi ikke råd til å være. Sett i gang!