Nødrop fra distriktene

Enhver som har tatt turen ut i periferien av student-Oslo, kan ikke unngå å legge merke til at Sogn og Kringsjå studentby har en viss kommunistisk inspirasjon i sin arkitektoniske utforming. Den samme inspirasjonen ser ut til å ligge til grunn for Studentsamskipnaden i Oslos rådende politikk når det gjelder boligbygging. Ideologien synes å være å skvise flest mulig boliger inn på minst mulig plass, og da må hensynet til menneskets behov for livsutfoldelse vike. Det er talende at vår journalist, da hun skulle gjennomføre intervjuet med beboer Sander Brink, rett og slett ikke fant noe sted i «det sosiale rom» på Kringsjå hvor dette kunne gjennomføres. Det sosiale rom som Velferdstinget angivelig er svært opptatt av.

Den systematiske nedprioriteringen av velferdstilbudene for de studentene som er så uheldige å bo på Kringsjå, er et alvorlig signal om at vi er i ferd med å få en samskipnad som i sin iver etter å tilby flest mulig studenter boliger, glemmer at studenter faktisk skal leve og bygge lokalsamfunn i disse studentbyene.

Det gjør ikke saken bedre at SiO synes å ha studentenes eget organ Velferdstinget i ryggen i avviklingen. Faktum er at beboerne har liten reell innflytelse over velferdstilbudet sitt, for det er langt til makta fra Sogn og Kringsjå. Svært mange bor der svært midlertidig, og et overveldende antall er utvekslingsstudenter, og aner følgelig ikke engang hva Velferdstinget er.

Det viser seg allikevel at grasrotaksjoner kan gi resultater, noe vi ser i form av den nylig gjenåpnede puben på Kringsjå. Denne har kommet i stand utelukkende på grunn av en enorm innsats fra en ivrig gjeng beboere, og er et bevis på at det nytter. I våre øyne synes det imidlertid å være en selvfølge at det finnes et serveringssted i et lokalsamfunn med 2 000 innbyggere. Like selvfølgelig burde det være at tilbud ikke stenges delvis på grunn av at SiO selv har nedprioritert vedlikeholdet, slik tilfellet er med trimrommet. Fortvilte beboere som ser det ene tilbudet etter det andre bli lagt ned, har all vår sympati.

Hva skjer, egentlig?

Ledelsen ved Kunsthøgskolen hevder å ha kontroll på den økonomiske situasjonen ved skolen. Det som er sikkert, er at de i hvert fall ikke har kontroll på kommuikasjonen. Verken studentrepresentanter eller departement føler seg tilstrekkelig informert, og det er å håpe at det bare er det som er problemet bortpå Seilduken. Selv om vi har våre tvil.