Lønn etter behov

«Når man velger utdanning, tenker man ikke lønn», presterer Heikki Holmås å uttale i dagens Universitas. Han virker å være tilhenger av et fortsatt lavt økonomisk utbytte av å slite seg gjennom år på universitets- eller høyskolebenken. I den grad den profilerte SV-politikeren har rett, vitner det om en manglende forståelse av hva som hindrer ungdom i å ta høyere utdanning.

En skal ikke kimse av hva det koster for individet å ta høyere utdanning, sammenlignet med hva man får igjen. For mange er det denne avvegningen som skaper størst motforestilling mot studier. Hvis utdanning ga bedre økonomisk avkastning enn det gjør i dag, vil en større gruppe, inkludert de som ikke kommer fra bemidlede, akademiske hjem, kunne tenkes å velge nettopp denne veien i livet.

Samtidig er det paradoksale at den lave uttellingen utdanning gir i form av lønn, langt på vei skyldes at det er liten forskjell mellom fattig og rik i Norge. Dersom lønnsforskjellene skulle økt ytterligere, vil klasseforskjellene også kunne øke.

Dermed står man overfor et dilemma når man som politiker skal utforme lønnspolitikken. Men det er ingen tvil om at det kan være en fordel å i hvert fall forstå sammenhengen mellom investering og økonomisk avkastning. Selvsagt finnes det en haug med holmåske studenter som kun velger etter interesse, mulighet for selvrealisering og faglig berikelse. Men høyere utdanning skal også være et middel for dem som er ute etter å tjene penger. Hvis ikke, vil Norge henge etter i en stadig mer utdannet verden.

Naturligvis skal man ta varskubudskapet fra organisasjonene for det høyt utdannede Norge med en klype salt. Men det er et ubestridelig faktum at behovet for høyt utdannede kommer til å eksplodere de neste årene, for eksempel innen omsorgssektoren. Nå føles det kanskje fint og egalitært å ligge på bånn i økonomisk avkastning av utdanning, men det er ikke sikkert det er like komfortabelt å ligge i sykehusseng om tjue år, hvis det er ufaglærte som stort sett må gjøre jobben der.

Studenter uten vern

Hovedverneombudet ved Universitetet i Oslo Mette Børing melder at flere studenter har kontaktet henne etter sexskandalen på odontologi. Mørketallene er garantert store. Problemet er at studentene ikke har like gode arbeidsmiljørettigheter som ansatte. I tillegg er varslingsrutinene ved for eksempel trakassering nærmest usynlige for studenter. Dersom denne skandalen kan føre til et mer aktivt universitet med tanke på å bekjempe totalt uakseptabel oppførsel, ville det tross alt komme noe godt ut av episoden.