Barbari mot avskaffelse

At studenter ser seg nødt til å trekke tenner som følge av dårlig råd er symptom på et samfunnsproblem som strekker seg langt utover dårlig studentøkonomi: Norge har et gapende hull i helsevesenet. Kostnadene for dårlig tannhelse er enorme for mange, men de er størst for de som rett og slett ikke har råd til høye tannlegeutgifter. For studenter kan dette bety at man må ty til den ytterste konsekvens: Tanntrekking. Universitas har vært i kontakt med flere studenter som har måttet ty til nettopp denne «behandlingen». Det er en løsning som strengt tatt burde være like bortgjemt i historiebøkene som amputasjon ved enkle infeksjoner.

Sakens kjerne er at det har manglet politisk vilje til å gjøre noe med problemet i flere tiår. Da velferdsstaten skulle bygges opp etter krigen, ble tannhelsetilbudet prioritert ned. Det var et forståelig valg, ettersom landet var i en ganske annerledes økonomisk situasjon. Når vi nå vasser i oljepenger, gir det offentlige Norges tannhelsetilbud ingen mening.

Nå lover flere politiske partier å sette maksgrense på tannlegeutgifter, et tilsynelatende lettvint utspill i valgkamptider. Sammen med forslag om å inkludere studenter i gratisordningen som gjelder frem til man er 18 år, kan det love godt. Men den som venter på noe godt, kan vente forgjeves. Vi har ikke glemt at studentenes krav om bedre tannhelsetilbud ble neglisjert i stortingsmeldingen om helsereformen i 2007, ei heller at SV allerede før forrige stortingsvalg lovet gratis tannlege fram til fylte 21 år.

Det er på høy tid å innse at tenner er en del av kroppen, som må inkluderes i Norges ellers omfattende helsetilbud. Studenter, som både er blant de gruppene med dårligst råd og som er mest skjødesløse med egen helse generelt, kommer ikke til å gå oftere til tannlegen før den tid.

Ne(tt)glisjert sektor

Det er kanskje ikke så underlig at forskning og høyere utdanning i stor utstrekning er neglisjert blant norske politikere i valgkampen. Så lenge riksmedia anser dette temaet som for komplisert og for lite konfliktfylt for folk flest å ta stilling til, er det liten grunn til at politikere skal forventes å mene noe. Denne holdningen forfektes av representanter for nettmedias valgomater i ukens Universitas. Som vi har vist til tidligere: Et flertall av norske studenter anser utdanning som en av de viktigste valgkampsakene. At 200 000 unge mennesker, flertallet aktive nettbrukere, ikke er relevante for nettavisenes valgsaker, er vel heller en kraftig feilvurdering.