Leder
Universitetets hovedoppgaver er ikke økonomisk strømlinjeforming, men formidling, forskning og undervisning.
Uvettig pengebruk
Å klage over Universitetet i Oslos (UiO) økonomiske prioriteringer er en yndet øvelse i Universitas’ lederspalter. Denne gangen er det beslutningen om å bruke 615 000 kroner på å engasjere en konsulent i vel åtte arbeidsuker som skal kritiseres, og det til gagns.
Det er i utgangspunktet forbausende at oppsigelsestiden ikke skal være lang nok til å skaffe en ny personaldirektør. Dersom dette allikevel viser seg vanskelig, gjelder det å se seg om etter alternative løsninger. Organisasjons- og personalavdelingen ved UiO har 93 ansatte. At det skal være umulig å finne en alternativ arbeidsfordeling blant disse i en så tidsbegrenset periode, og slik forhindre rådyre konsulenthonorarer, synes usannsynlig.
Ønsket om å unngå merknader fra Riksrevisjonen har vært hovedgrunnen til UiOs prioritering i dette tilfellet. Slike merknader innebærer ingen umiddelbare konsekvenser for UiO, annet enn at Stortinget blir gjort oppmerksomme på hva som har foregått. Gjentatte merknader kan selvsagt ha betydning for UiOs bevilgninger på sikt, men det er sannsynlig at en og annen stortingsrepresentant vil finne svinehøye konsulenttjenester mer problematisk enn at det tar lang tid å implementere et nytt lønnssystem.
Det er nemlig slik at universitetets hovedoppgaver ikke er økonomisk strømlinjeforming, men formidling, forskning og undervisning. I så måte kan det være verdt å lytte til representantene for både ansatte og studenter, som skriker ut mot det de opplever er uvettig prioritering av penger. Det vitner om arroganse når universitetsledelsen gang på gang avviser enhver kritikk om at det brukes for mye penger på ledelse ved institusjonen, samtidig som en rekke studenter og ansatte føler seg sultefôret hva gjelder ressurser. Er det virkelig så mye verre å få merknader fra Riksrevisjonen enn store deler av universitetsgrasrota mot seg?
615 000 er en minimal andel av UiOs milliardbudsjett, og kunne på ingen måte rettet opp i noen av de utallige undervisningskuttene vi var vitne til i løpet av fjoråret. Men avsløringen gjør det plausibelt å anta at årsaken til fakulteters og institutters dårlige økonomi ikke alene skyldes Tora Aaslands manglende bevilgninger, men også i stor grad UiOs interne fordelinger.
