Betaler for kvinner

Regjeringen utviser kreativitet når de går inn for en ordning der universitetene får penger for å ansette kvinner. Dette krumspringet rundt ESA-dom og lovverk foreslås i den kommende forskningsmeldingen som legges fram om kort tid. Tidligere har Norge fått smekk av ESA-domstolen fordi man har forsøkt å innføre øremerking av vitenskaplige stillinger til kvinner. For å finne en annen måte å kunne legge penger i tiltak for å øke kvinneandelen innen mannsdominerte forskningsfelt, har de altså landet på en etterbetalingsordning.

Det er et paradoksalt tiltak. Det prinsipielle aspektet er ikke noe bedre innen denne ordningen enn den som ble avvist i ESA-domstolen. Kvinner som blir ansatt blir pengekyr for underfinansierte institusjoner. Det pragmatiske aspektet er likevel tydelig, og det er her paradokset ligger, for tiltaket kommer etter all sannsynlighet til å fungere. Der penger tilbys ved måloppnåelse, blir målene gjerne nådd. Det er ikke dermed sagt at det er en korrekt fremgangsmåte for å få kvinner inn i forskningen, mer enn det er et desperat forsøk på å vise handlingskraft.

Det er verdt å spørre seg om disse midlene heller burde vært inkludert i en real økning av basisbevilgninger, slik at institusjoner får råd til å tilby flere stillinger, og at forskere følgelig ikke må være 50 år før man endelig får fast ansettelse. Det er nemlig der skoen trykker, og det er også all grunn til å tro at mange kvinner skyr forskerkarrierer på grunn av usikkerheten den medfører. Slik kan man øke kvinneandelen uten å ty til prinsipielt problematiske virkemidler. Men det er kanskje for mye forlangt at slike langsiktige prioriteringer gis mer tyngde enn billige, iøynefallende enkelttiltak i et valgår.

Personvernkluss

UiOs håndtering av sensitiv informasjon er intet mindre enn en skandale. Ved flere anledninger har personnummer blitt offentliggjort på universitetets hjemmesider, og nå har man registrert at 207 av dem har blitt lastet ned et sted i Asia. For innehaverne av personnumrene får dette alvorlige konsekvenser. Den praksisen universitetet viser ved å kreve personnummer for bagatellmessige ordninger, for så å la denne informasjonen glippe ut på nettet, er hinsides det ansvarsløse. Datatilsynet vurderer saken, og har anledning til å ilegge universitetet bøter. Siden penger er noe ledelsen ved UiO gjerne lytter til, kan det være fornuftig.